Gråtende i mål

Jeg visste ikke om beina mine klarte å stable seg frem til målstreken, selv om det bare var 1 km igjen. Etter over 40 km med å pushe egne grenser, så er de siste meterne de mest krevende. Og det er da du virkelig må hente ut krefter. Selv om alt i kroppen forteller deg at det beste er å gi opp.

Det var et fantastisk arrangement i Bergen denne helgen. Bergen City Maraton er en folkefest, og for andre gang skulle jeg delta i et maraton. Det var en deilig dag, lite vind og sola skinte. Lukten av fersk fisk på brygga lå svakt i luften mens vi klargjorde oss for kamp.

For det er det maraton er. En kamp. En seig, evigvarende kamp mot deg selv. Frem mot løpet hadde jeg fått trent regelmessig, takket være min gode venn Daniel, som er psykolog og trofast løpepartner. Vi har fått oss noen turer i snø og regn, og det var godt å føle på at vi hadde fått lagt ned innsats før løpet.

Likevel er det alltid litt usikkerhet hvor mye man klarer å pushe seg selv. Grunnen til at jeg har skrevet lite om dagen, er at jeg jobber mye med Fearless, samtidig som jeg har blitt fulltidsstudent i psykologi. Det er krevende og utfordrende, samtidig som det byr på utfordringer. Blant annet i forhold til treningsmengde.

marabergen
Knoll og Tott klar for maraton!

Jeg blir veldig lett engasjert, og kan få en tendens til å prioritere bort god løpetrening og heller kjøre kortere økter for å kunne jobbe og studere mer. Dagene flyr i høyt tempo med mange gjøremål, men jeg trives med det. Det var tross alt sånn det hele startet når jeg begynte å interessere meg for mental trening. Pushe egne grenser. Utfordre seg selv, og sette noen hårete mål. Og samtidig ha helsen i behold.

Og jeg tror det er det jeg liker med maraton. At det er en herlig følelse av fellesskap med over 10.000 deltagere fordelt på ulike distanser, men til syvende og sist er det en mental kamp. Jeg klarer ikke fullføre et maraton med mindre jeg aktivt jobber med hodet mitt underveis, og presser meg gjennom kilometer etter kilometer.

Det gir mestringsfølelse. Og jeg kan ikke huske tilbake på noe som gir større mestring enn å gjennomføre et maraton. Det er så krevende og hårete, i alle fall for meg. Jeg begynte å løpe når jeg sluttet på fotball for et par år siden, og jeg kastet meg ut i løp allerede det første året.

Den gangen var det Birkebeinerløpet i Lillehammer, og jeg trente med en god venn som lærte meg å jobbe med god løpeteknikk, og det er tror jeg var en utløsende faktor for at jeg begynte å bli glad i å løpe. Og det er så rart å tenke på at jeg nå liker å løpe, for jeg klarte veldig dårlig å motivere meg til å løpe hvis jeg ikke hadde en fotball jeg kunne løpe etter.

Å ha noe konkret å jobbe med, og jobbe med det over tid – ja, det er en god følelse. Den langvarige kampen mot et mål. Usikkerheten om målet kan oppnås. Hvor ofte opplever vi den i hverdagen? Jeg har den sjelden så tydelig og sterk som når jeg jobber mot et løp, for det er så konkret oppgave. Det er enkelt å måle. Kommer du i mål eller ikke?

Selv om kompisen jeg løp med tok seg både tissepause og god tid ved matstasjonene underveis i løpet, samt at han hadde en muskelavrivning i låret – slo han meg likevel. Men jeg var ved friskt mot. Det var så kult å tøye grensene og komme seg litt ut av komfortsonen. Og det er annerledes når du løper lengre distanser, og må pine deg gjennom meter etter meter. Jeg fikk også innføring i at det er viktig å planlegge ernæringen underveis, for jeg holdt på å spise meg kvalm på Vestlandslefse ved en stasjon. I ren refleks strakk armen seg mot det bugnende fatet og slukte i et jafs.

De neste kilometerne var jeg kvalm og rapet lefse. Heldigvis gikk det gradvis over.

Noe annet jeg liker med løping, er at du trenger tålmodighet. Du trenger å kjenne på kroppen, vite begrensninger og muligheter, samtidig som du trener hodet. Det er også ganske terapeutisk å løpe lange turer og la tankene fly vilt. Mange ideer og mye frustrasjon har fått utspring på mange løpeturer.

Året etter ble jeg spurt om å doble distansen, og bli med til København, og løpe mitt første maraton. Det var en sinnssyk opplevelse. Jeg satte et mål om å fullføre på 4 timer, og fikk slept skrotten min gjennom den 42 km lange løypa. Det var folkefest der også, og jeg ble så overrasket over hvor fett det var å løpe så langt på asfalt i en by.

Det var innslag av band som spilte, DJ som dundra musikk etter hver fullførte mil, og dristige damer som danset samba for å nevne noe som skjedde under løpet. Det ga en boost. Jeg var litt skuffet fordi jeg så en mann med flagg som holdt 4-timersfart fullføre før meg, men jeg tenkte ikke på at jeg startet litt etter, så tiden ble faktisk rett under 4 timer. 3:57 ble det den gangen, og jeg ble så utrolig stolt og fornøyd over å ha fullført uten å bryte!

Det var stor usikkerhet den første gangen, ettersom jeg ikke visste hvor krevende det var, eller hvor godt grunnlaget i kroppen var. Men steike, for en følelse. Bare det å komme i mål og få servert frisk frukt, sjokolade og boller er så nydelig. Alt smaker himmelsk når du har kjørt kroppen ned i kjelleren.

Denne gangen var det annerledes.

Jeg hadde jo fullført, og jeg skulle få litt mer trening i beina, så jeg ville lande på ca 3:45. Da ville det blitt en forbedring på ca 15 minutter, og det ville jeg vært fornøyd med. Daniel og jeg trente en del bakkeintervaller og klargjorde oss for løypa som ventet oss. For den stiger 800 meter over bakken, og var mye mer krevende enn Køben. Så derfor føltes 15 minutter ut som et bra mål.

Men så hadde jeg en prat med en eldre og reflektert mann i kantina på jobben forrige uke. Han fortalte om hvordan han hadde løpt maraton, nesten uten å trene for det og endt opp på 3:30, så det burde jeg i alle fall klare! Og jeg vet ikke hva det var med det han sa, men jeg tenkte heller: fader heller. Det skal jeg klare og.

Så den siste uken har jeg innstilt hodet på 3:30, og visste at det skulle være en mann som bar 3:30-flagget, som viste at man var i rute for på klare tiden om man lå i nærheten. Dette trigget meg veldig. Hvorfor ikke heller satse litt høyt, og heller møte veggen og tenke at jeg i alle fall prøvde på noe som inspirerte meg? Jo, det føltes bedre for hodet mitt å jobbe mot.

Så når jeg sto på start og ventet ivrig på å sette i gang, så hadde jeg bestemt meg for å satse. Gutse og ligge på 3:30-mannen så lenge jeg klarte, så fikk jeg se hvordan det gikk. Det er sjelden jeg går skikkelig på trynet i hverdagen, så her var det læring å hente om det ikke gikk bra. Så lot jeg det stå til.

Stigningen var krevende, og det var to identiske runder vi skulle løpe. God stemning i løypa og mange folk som heiet og geleidet oss riktige veier i løypa. Kroppen føltes god, og jeg klarte å ligge på flaggmannen. Vi ble en gjeng på ca. 15 stk som holdt oss samlet. Det funket greit i 34 km, men så begynte det å bli tungt.

Dette var litt tidlig å kjenne på tunge bein tenkte jeg. For jeg visste at med en gang beina blir utmattet, så blir tiden du har på kilometeren veldig mye lenger. Og da blir tiden spist opp fort. Men det er i sånne stunder jeg retter fokuset utover. Indre fokus er enkelt og gjør det enklere å kjenne på hvor sliten beina er, hvordan leggene begynner å stivne eller hvor tung hele kroppen føles. Da blir det tungt å gå inn i de følelsene.

Så hodet måtte drilles beinhardt ut mot andre ting, og velge et ytre fokus. Se utover Bergen by i oppoverbakkene, hvordan sola skinte, og fjellene som lå rundt glinset. Alle menneskene som hadde tatt turen ut i løypa, og på hvordan ulike hus ser ut. Noen ganger tenkte jeg på ideer og andre ganger gikk jeg gjennom foredrag eller mentale øvelser inni hodet.

Det var en helvetes kamp. Du føler at djevelen puster deg i ryggen de siste kilometerne, og kroppen min ble helt utslitt. Heldigvis hadde jeg en god heiagjeng som heiet meg gjennom løypa, så jeg fikk en boost hver gang jeg passerte dem. Men de siste kilometerne er det vanskeligere å rette fokuset utover, og beina og kroppen skriker av utmattelse.

Flaggmannen var en fantastisk mann. Han stoppet opp både 1 og 2 ganger under de siste kilometerne og ga meg instrukser på hva jeg trengte å gjøre for å klare tiden. Kanskje han så hvor mye jeg ville klare tiden? Jeg vet ikke. Uansett er jeg evig takknemlig for at han gjorde det. Når det var 5 km igjen, så følte jeg at det var 5 mil.

Den siste nedoverbakken før målområde stoppet flaggmannen den siste gangen og sa at vi lå et minutt foran skjema, og hvis jeg ga bånn gass nå, så ville jeg klare tiden. Jeg tror jeg sa noe sånt som: Jefhgh. Med andre ord, jeg prøvde å si meg enig i at det var lurt. Så samlet jeg alle kreftene jeg kunne for å komme inn i en rytme den siste kilometeren mot mål.

Jeg frøys, men hørte jubelen og musikken fra målområdet. Jeg tror beina mina bevegde seg litt som en elg i fullt firsprang over myra i skogen. Det var den eneste måten jeg klarte å stable meg fremover. Siste lange strekningen ble unnagjort, og nå var det kun målgang igjen.

Hodet skriker STOPP, men du fortsetter. Du forteller hodet at det skal holde kjeft og pusher deg alt du kan de siste meterne. Plutselig skjønner jeg at det går. Jeg hadde sett om jeg så flaggmannen bak meg på innspurten, men han var lengre bak.

Jeg klarte det! Fy faen, jeg klarte det. Jeg var helt nummen i kroppen, og klarte nesten ikke føle beina under meg. En av mine beste venner hadde heiet under løpet, og sto på sidelinjen for å gratulere meg. Jeg begynte å gråte. Det ble så sterkt for meg. Både det at noen har tatt seg tiden til å støtte og heie er veldig fint, og for det andre så var tiden min egentlig mer hårete enn jeg skulle ønske.

En annen av mine beste venner ringte og ba om å prate med meg, og hun er tidligere maratonløper og hadde fulgt løpet, og jeg vet hvor glad hun er i løp. Jeg skjønte at ho hadde hatt dialog med de som heiet i løypa, og det gjorde meg så rørt. Jeg tok røret, sa at jeg klarte det, og braste ut i enda mer gråt. Det var helt ukontrollerbart. En mestring, slitenhet og lettelse. I en herlig cocktail.

Det var helt surrealistisk å komme foran flagget i mål. Jeg måtte bare gå litt, gråte litt og ta meg en bolle. Jeg har aldri pushet meg så langt, så lenge og trosset negative tanker og følelser. Det ble også 28. plass i min klasse, som var Menn 23-34 år, og det kunne jeg rett og slett ikke vært mer fornøyd med. Selv om jeg kjenner at resultater gir meg veldig lite motivasjon, så er det tallene som jeg selv forbedrer som gir meg mest glede.

En annen tanke slo meg etter målgang, og det var at jeg måtte takke flaggmannen. Som hadde stoppet opp for meg 2 ganger, og motivert meg til å fortsette og gitt gode instrukser. Jeg gikk mot han, og ga han en god klem, der han sto i svetten og med 3:30 med digre bokstaver i et flagg på ryggen. Tusen takk for at du inspirerte meg til å gjennomføre, og for at du motiverte meg, sa jeg. Han smilte bredt, og var også fornøyd med egen innsats. Jeg ble så glad i den mannen!

Litt senere kom også Daniel (som kommer til å få høre det fremover), og vi fant oss frukt, boller og drikke. Og sjokolade. Herregud så godt det smakte med sjokolade den dagen. Du kjenner smaken så tydelig. Sukkeret, fløten og alt det gode som legger seg på tungen. Det eksploderer i en fantastisk harmoni i munnen.

Etter et maraton er kroppen så utmattet og utslitt. Du blir støl samme dag som du løper, og dagen etter er det som å ha kniver i lår og legger. Men det er verdt det. Det er så verdt det! Hver eneste treningstime og kilometer som blir lagt ned i forbindelse med et maraton.

Og det er ikke pent å stå ved et målområde og se folk som spyr og legger seg ned i utmattelse, men det er samtidig noe vakkert ved det. Det er vakkert å se mennesker som utfordrer seg selv, bryter ut av den komfortable bobla, og pusher seg selv. Det er en helt spesiell opplevelse, og det er vanskelig å beskrive den. Det er enklere å oppleve den selv. Dessuten opplever vi ikke ting på samme måte, så jeg håper du får oppleve noe som ligner på dette en gang.

Å bruke den mentale styrken er veldig sentralt i et maraton. Og det å vite at man kan pushe og utvide komfortsonen også. Det er en følelse som virkelig fester seg, og som du husker i mange år fremover. Det å slite seg ut, og komme i mål med noe er deilig. Også når du ikke kommer i mål. Da har du oppgaver du kan jobbe med neste gang.

For det å gi opp er ikke et alternativ. Kanskje blir det flere maraton fremover? Jeg vet ikke pr nå, men jeg vet at det i alle fall blir en opplevelse. Som du aldri glemmer.

Takk til Bergen som arrangerte et fantastisk maraton som ga påfyll til tusenvis av nye opplevelser. Takk til Baker Brun som ga oss kanelboller, og til alle som sto i løypa og delte opp frukt, viste vei, delte ut sportsdrikke og vann, samt alle som har bidratt til å gjøre dette til en vakker opplevelse.

Jeg skal i hvert fall finne noen nye mål. For det gir påfyll til å se mer potensial. Og det er spennende å se hva kroppen er i stand til. Bare vi våger å tro på det. Og tar valg som tar oss nærmere det.

Lag deg en fin dag videre!

Klem fra Marius

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: