Hvordan starter du å bygge selvfølelse?

sand-pit-1345728_1920

En av de første øvelsene jeg startet med etter noen uker med nysgjerrighet for mental trening var denne: finn dine styrker. En av de vanskeligste øvelsene jeg kunne utsette meg for. Allikevel ble det en skattejakt. 

Det her var jo i mot alle tanker og forestillinger jeg hadde frem til jeg begynte å lete etter dem, så dette var vanskelig.

Likevel er forklaringen så enkel. Finn dine styrker liksom! Det er jo ikke lett. Ikke når du har etablert en sannhet om at du ikke har så mye som er sterkt ved deg. Når du har dårlig selvtillit og heller bryr deg om at andre har det bra enn deg selv.

Det er litt som å tvinge frem et funn av fossiler på en plass hvor du finner ut at det er en flust av dem. Alle har styrker. Det er ulik størrelse på styrkene, men det som kjennetegner en styrke, er at du behersker og føler mestring som en følge av at du benytter deg av den. Og du kan det litt bedre enn andre ting.

Det er veldig viktig å være bevisst på hva slags styrker du har. Allikevel føles de første spadetakene håpløse. Du vil tenke: hvorfor gidder jeg? Hva driver jeg med? Og hva skal jeg egentlig finne? Men så begynner ting å skje.

Hvis du klarer å sette deg selv i et godt lys, så vil du oppnå og føle mer godfølelse i hverdagen. Og knyttet til livet. Hvis jeg bare hadde visst at jeg ikke fikk noe ut av å snakke meg selv ned, så kanskje jeg hadde tatt ansvar tidligere? Jeg tror det.

Og unngått timevis med sammenligning og kjip indre dialog.

For å vise hvordan du kan starte, så tenkte jeg å latterliggjøre meg selv med noen funn jeg gjorde den første tiden. Og nei, det her er absolutt ikke imponerende arbeid med å finne styrker, men et sted må du starte. En styrke er en styrke. Så jeg gjorde følgende funn den første tiden:

Marius:

snill.    Ja. Jeg var jo faktisk snill! Snill mot mine søsken for eksempel. Har ikke slått dem selv om vi har kranglet. Hjelper mamma noen ganger. Syns det er hyggelig når andre har det bra.

Dette var det første funnet jeg gjorde. Og jeg kan bare fortelle først som sist at jeg måtte lete godt. Det var ingen enkel oppgave det her. Jeg var snill. Og flere styrker enn det brukte jeg ikke tid på å finne den første tiden. Det var ukomfortabelt og nytt terreng.

Å si noe positivt om seg selv har jeg kun forbundet med å skryte. Jeg skryter ikke av meg selv. Hvis jeg hadde prøvd å skryte av meg selv, så hadde det vært som å høre på en bilselger som reklamerer for at en Lada bryter lydmuren når du tråkker inn gasspedalen på andre gir. Ikke særlig troverdig.Og ikke særlig stolt av å få en slik oppgave.

Allikevel, dette her var bare begynnelsen, og jeg tror du er like urealistisk som nevnte bilselger om du skal fylle ut en bok første gangen du leter. Arkeologen som leter etter fossiler må børste en stund før han finner noe som helst, og dette gjaldt også meg når jeg skulle finne mine styrker.

Og kanskje det vanskeligste var å finne disse styrkene og bringe de frem i lyset, til tross for at det er helt motsatt av hva jeg har gjort frem til dette tidspunktet.

21 år skulle det ta før jeg begynte å lete etter styrkene mine. Og jeg kunne tenkt at det er utrolig dumt å finne det ut så sent, og tenk på mulighetene om jeg fant det ut når jeg var 10! Men du kommer ikke så langt med disse tankene.

Kanskje du føler det slik om du er 30 eller 50 også, men ikke fortvil. Det eneste fokuset du bør ha, er på hvor fantastisk det er at du har benyttet deg av denne innsikten, og prøver å lete etter dine styrker her og nå.

Om du så er 80 år og leser dette, så let etter dine styrker, Frøydis! Det er aldri for sent, og fokuset er her og nå.

Uansett, jeg måtte jo finne flere styrker enn bare én. Først måtte jeg bare ha litt pause først. Akkurat som jeg blir sliten av å løpe, så blir jeg sliten av å møte nye følelser. Det er ikke lett, men det er verdt det.

Og det prøver jeg å si så ofte som mulig. Ja, det er en kamp. Ja, det er ukomfortabelt og ja, det er nytt og slitsomt. Du er ute på slagmarken og må kjempe for å opprettholde fokus, men det er alltid verdt det når du ser tilbake på det.

Har du noen gang angret på at du begynte å se positivt på noe? Eller at du begynte å anerkjenne noe ved deg som er bra? For meg høres dette fjernt ut. Jeg håper det er slik for deg også.

pearl-943797_1920
Når du begynner å lete etter styrker, så kan du finne nye skatter. Hvordan vil det påvirke deg? 

Det er vanskelig å si helt eksakt hendelsesforløp videre, for vi mennesker tenker tusenvis av tanker om dagen og har distraksjoner innenfor arms lengde hele tiden, men videre måtte jeg også møte det som er ukomfortabelt.

Og det er å finne flere ting som ikke er så generelt som snillhet og godhet. Jeg måtte begynne å se på ferdigheter. Og det var her jeg lærte mest om meg selv. Og det skal også nevnes at jeg evaluerer ferdighetene mine den dag i dag.

Mine ferdigheter er de som setter en pris på meg. Som bestemmer min verdi. Hva slags ferdigheter jeg har sosialt, økonomisk, fysisk og psykisk, avgjør mye av hvem jeg er. Har du tenkt på det? Og nå begynner det å bli veldig spesifikt.

På denne tiden jobber jeg i barnehage, og jeg er den eneste gutten (eller, ungdom med skjegg som de fant ut at jeg var til tross for at jeg har skjeggvekst som en 13-åring) som jobber der. Dette med å lete etter styrker ble noe som festet seg litt i hjernebarken, fordi det var en ny måte å tenke på.

Og jeg bestemte meg for å begynne søket etter litt flere styrker. Frem til nå kunne jeg stå inne for at jeg var snill. Men det ga meg ikke voldsom selvtillit av å ha kun ett punkt på lista!

Så en dag i barnehagen, så hadde jeg forsvunnet inn i en lek med noen barna. Jeg er så barnslig når jeg jobber i barnehagen at jeg tror ansatte lurte på om jeg var helt frisk noen ganger. Nok om det!

Poenget er at når jeg forsvant inn i lek, så kunne jeg tydelig se hvordan barna også kunne opprettholde lek. De ordnet og styret med det ene og det andre. Jeg stiller ivrige spørsmål til barna, og jeg gjorde ofte det jeg ble bedt om for å beholde min posisjon i leken.

Jeg kunne være med i lek lenge, og plutselig en dag, når barna kom løpende mot meg når jeg gikk ut av døra for å være med dem ute (som sagt, eneste gutten som jobba her, så ikke vanskelig å få tillit når jeg likte å herje med dem), så tenkte jeg på dette med styrker.

Vet du hva, Marius? Det her er en styrke. Disse barna kan du steike i meg være en positiv kraft for. Fy flate, Marius! Ta det til deg. Og det gjorde jeg også. Og ikke bare for barna, men også for foreldrene.

Ettersom jeg lekte mye med barna deres, så var det mange foreldre jeg kunne komme med hyggelige beskjeder til, nettopp fordi jeg hadde observert dem i lek. Og alle foreldre vil høre hvordan barna deres har hatt det i barnehagen.

Og det som er fint med en barnehage, er at de ansatte alltid har ulike styrker. Og når du har ulike styrker på en arbeidsplass, så får dere spille på flere strenger og få til en dynamikk som er veldig bra. Du trenger ikke være best i alt for å finne styrker.

Det blir litt som når jeg hadde pause når jeg jobbet i en annen barnehage, og det var boller i en skål fra personalmøte dagen før. Vanlige hveteboller og hveteboller med rosin.

En kollega av meg kommer inn og legger merke til bollene, og bestemmer seg for å ta en. Jeg blir også fristet, og hadde helt glemt at bollene sto der. Det var ikke så mange boller igjen.

”Hvem skal du ha?” Spurte jeg. ”Må ha med rosin!” svarte ho.
Jeg fikk ståpels og umiddelbare tanker: Nei, ikke fanken om du MÅ ha rosin i bolle. Rosinbolle skyr jeg som pesten. For meg og mine smaksløker, så har ikke rosin noe i en bolle å gjøre. Da spiser jeg heller brente boller.

Og min andre tanke var: men det er jo dette som er et team! Min svakhet er andres styrke. Og uten smaksløkene til kollegaen min, så hadde aldri disse bollene blitt spist opp. Mest sannsynligvis kastet. Det er ganske bortkastet! Oi, et lite ordspill her. Det kan vi leve med.

Poenget mitt er som følger: når jeg beskriver tankene jeg kunne hatt som var negative, så skal det ikke alltid få plass. Du må lage plass til det positive! Og det er mange styrker som kommer på bekostning av svakhet, men om dette blir fokus, så er hele vitsen borte.

Poenget er at du skal lete og dra fram styrker. Og de må argumenteres for, slik at de fester seg som en sannhet. Ikke argumentere for annet bullshit. Når du har en styrke, sett den fram i lyset! Få litt glitter på den. Og kos deg med den.

En styrke er en gave, fordi den gir påfyll av gode følelser. Og jo mindre tid du bruker på å finne og feste styrker inn i din indre dialog, desto mer negativt får plass.

En styrke er positivt, en svakhet er negativt. Den eneste gangen du bør tenke at du har en svakhet, er når du kan gjøre noe med den. Ellers så kan du bare glemme det! Du trenger ikke fokusere på på det som er negativt, simpelthen fordi du er allerede jævlig flink til det.

Mennesker er bygd opp sånn. Forskning viser det. Hjernen er programmert til å oppfatte det som er negativt i omgivelsene, fordi det sørget for at vi overlevde. Hadde hjernen vært positiv hver gang det kom en sabeltiger utenfor hula vår, så hadde vi vært naive til døden.

Vi var avhengige av denne negative oppmerksomheten for overlevelse. Når tidene forandrer seg, så er det mer plass til positive tanker. Nettopp fordi vi lever i et tryggere samfunn med færre dyr som tar livene våre. Og da er det opp til deg å ta dette ansvaret med å kartlegge styrker og få de frem i lyset.

De nye styrkene så derfor slik ut:

Marius:

Snill. Flink med barna. God figur i lek, og blir sjeldent kastet ut av den. Fordi jeg er god til å være barnslig. God til å snakke med forelde. Er veldig positiv til andre mennesker, uansett hvem de er. Stolt av at jeg kan være en kul person for barna, og påvirke livene deres med lek, smil og  nysgjerrige spørsmål.

(Litt stolt av meg selv.)

 

Tankeeksperiment:
Hvordan tror du jeg ble påvirket av å ha disse nye tankene om meg selv på jobben?

 

Det ble en ny verden for meg. Fra å glede seg til jobb, til å føle seg verdifull på jobb. Samme sted. Samme mennesker. Samme barn. Samme aktiviteter. Ulikt syn på meg selv. Dette var den første gnisten av selvtillit jeg opplevde i mitt liv.

Å føle seg verdifull et sted er vel noe av det vakreste som finns. Og like vakkert som det er å finne styrkene, så er det bivirkningene. Etter at jeg så effekten av å lete etter disse styrkene, så ble jeg veldig nysgjerrig.

Hva er det egentlig som skjer? Jo, det var flere ting.

For det første: fossiler. Disse styrkene har vært der lenge, men de har ikke blitt børstet fram. Hva er mulighetene videre på andre arenaer hvis jeg søker disse funnene da? Nå begynner selvfølelse å bli spennende!

For det andre: det blir mindre tid til å sammenligne seg selv med andre.

Jeg drev tross alt sport i å sammenligne meg selv med andre, og det påvirket meg utelukkende negativt. Ved å ha fokus på å finne styrke, så ble det bare ødeleggende for prosessen å sammenligne meg selv med andre. Da kjente jeg fort at effekten forsvant, og jeg fikk flere av tankene til den gamle versjonen av meg selv.

For det tredje: en barriere er brutt. Fordi det var nettopp det alt var. En stor barriere. Jeg har satt opp store vegger mellom personen  jeg trodde jeg var, og personen jeg var. Dette gjorde at jeg nå følte meg mer fri.

For når du fjerner en barriere, så har du på en måte ikke så lyst til å sette den opp igjen. Selv om jeg opplever situasjoner med sammenligning og dårlig selvbilde, så lar jeg det ikke feste seg lenge hos meg lenger. Jeg lar det ikke bli en sannhet.

Jeg lar det ikke bli en barriere. Når jeg fikk smaken av hvordan livet kunne være når du hadde et annerledes fokus, så tenkte jeg at det var veldig lurt å fortsette i dette sporet. Og det har jeg gjort frem til den dag i dag.

petrification-5683_1920
Å lete etter styrker er som å grave frem fossiler. De finnes, men du må lete og børste en stund for at de kommer frem. 

Hva med deg? Når tar du deg tid til å lete etter dine styrker? Når tar du tid til å finne ut hva slags ferdigheter du har? Og hvor ofte anerkjenner du dem? Hvor ofte bruker du tid til å børste støv av styrkene dine? 

Jeg vil at du skal prøve det ut. Sett deg ned nå. Skriv ned noe positivt om deg selv. Og ikke bli redd. La følelsene få komme. La det komme noen rare smil og merkelige følelser om at det er rart. Det er helt naturlig. Anerkjenn den du er.

Så vet jeg at du vil møte verden med flere smil i fremtiden. Hver eneste styrke du finner, er som å finne gull på havets bunn. Det er gode følelser.

Jeg heier på deg!

Og som sagt: det er en kamp.

Men det er verdt det. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: