Dette bør du tenke på når du hører en klisjé

viktig

Det her kan være litt vanskelig, faktisk. Rett og slett. Og jeg skulle ønske jeg kunne skrive at klisjeer bare er piss.. Men det er det ikke. Og det er kanskje litt synd, haha. 
Les mer «Dette bør du tenke på når du hører en klisjé»

Foredrag for Trygg Trafikk – nye perspektiv og sterke historier

Temadag for russen.jpg
Foredrag for russen ved Thor Heyerdahl videregående skole i Larvik. Foto: Stine Indahl

I det siste har jeg sjonglert fulltidsjobb med flere foredrag. Det har vært en reise rundt omkring i Vestfold på diverse videregående skoler, og det har vært veldig spennende og lærerikt. Og jeg har møtt hyggelige mennesker, og virkelig kjent på livet jeg skal satse fullt på til sommeren.

Les mer «Foredrag for Trygg Trafikk – nye perspektiv og sterke historier»

Derfor bør du fortelle om dine nedturer 

Jeg skammet meg. Holdt på følelser. Ville ikke bry noen. Ville ikke fortelle om det. Ville bare glemme det, og skyve det under teppet.

Det eneste problemet var at det ikke gikk vekk. At jeg var redd for å bli definert som en jeg ikke var. Og redd for at noen skulle finne ut hva som hadde skjedd, og stille spørsmål. Med svar som jeg bare ville glemme.
Men så tok jeg et valg. Åpnet opp. Her kan du også få et valg. Ta meg for den jeg er, eller dømme meg. Valget er ditt nå. Her er min historie. Her er den jeg er. Sånn gikk jeg skikkelig på trynet.

Og jeg angrer ikke et sekund. Ikke et millisekund. Å dele min største nedtur har blitt min største opptur. Paradoksalt nok. Og jeg fant ut en ting:

Å være sårbar handler om styrke. Om å være modig.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få en slik respons. Folk aksepterte meg. Folk dømte meg ikke. Fordi jeg ga dem en sjanse til å se det fra mitt perspektiv. Og ikke fra andres meninger og rykter.

Nå trenger jeg ikke titte meg over skulderen og lure på om noen snakker bak ryggen min. Fordi jeg slang det ut der. Det krever litt guts, men det er verdt det. Rustningen var nede, og jeg tok et valg.

I ettertid har jeg lurt på hvordan livet hadde sett ut om jeg hadde stengt igjen døren for litt over et år siden. Prøvd å glemme det. Hvordan hadde livet mitt sett ut da?

Jeg tror jeg hadde vært langt nede den dag i dag. Jeg tror jeg hadde vært redd. Bekymret meg for noe jeg aldri kunne tatt vekk. Jeg hadde fortsatt med å ha følelsen av at jeg måtte bære alle følelsene og tunge stundene alene. Og fortsattmed tankene om at det ikke var så farlig med meg.

En av grunnene til at jeg gjorde det, var på grunn av meg. Jeg selv ville få det bedre og fjerne tvil. Men den andre grunnen var fordi jeg ville inspirere andre til å åpne seg opp. Til å være sårbar. Til å gi andre en mulighet til å like seg selv for den de er, og ikke for hva andre mener at de er.

Jeg vil åpne samtalen om å gå på trynet. Alle krasjer en eller annen gang i løpet av livet. Men ikke alle reiser seg opp igjen. Og jeg tror at grunnen er nettopp derfor. At de ikke vil prate om det. Holde det for seg selv. Det er mye lettere når du ikke bryr andre. Og sitter med dritten selv. Med spørsmål om hvorfor det måtte skje. Og ingen tiltak på HVORDAN du kan komme deg videre.

Hvordan hadde DITT liv sett ut om du hadde åpnet deg? Delt en sorg? En smerte? Vært sårbar i en samtale med en du er glad i? Tror du dere hadde sklidd lenger fra hverandre? Eller hadde det vært en tillitserklæring? Bare tenk på det.

Når noen åpner seg opp for deg – hva tenker du da?

Jeg vil at du skal åpne deg opp. Ja, det er jævlig. Det er skummelt og vanskelig. Men det blir enda verre om du aldri tar tak i det. Om du bare skal glemme og leve i frykten for å bli avslørt som en bløff.

Jeg vil at du skal tenke på hvordan livet ditt hadde sett ut om du ga et annet menneske muligheten til å akseptere deg for den du er. Med dine feil og mangler. Med dine tyngste stunder. Og skamfulle nedturee. Vi har dem alle, min kjære venn. Vi har dem alle sammen.

Men ikke alle snakker om dem. 

 

Slik ble jeg foredragsholder

2016-04-07 11.58.04-1
Foredrag ved Nøtterøy videregående skole. Foto: Kjersti Holm

Jeg synes fortsatt at det er surrealistisk at jeg holder foredrag. På skolen syntes jeg 10 minutter presentasjoner var en EVIGHET. Og vanskelig. Tvilte på det jeg skulle presentere. Tvilte på meg selv. Nå syns jeg 1 time er altfor lite! Les mer «Slik ble jeg foredragsholder»

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: