Din indre vs. din ytre verden – noen tanker om lykke og begrensninger

 

introvertHer er et lite utdrag fra boka. Det er viktig å forstå at du ikke er tankene dine. Du er personen du er akkurat her og nå. Du er et resultat av tankene du har hatt frem til nå, og derfor er du akkurat der du er akkurat nå, men du er ikke tankene dine. Tankene er noe som skjer oppe i hodet.

Det er i din indre verden. Hva slags menneske du er, handler mye om hvordan du prosesserer og tar inn den ytre verden. Og hvordan du håndterer informasjonen du har fått og bruker den til enten handling eller innsikt.

Like viktig som at du ikke kan finne lykken. Du kan føle lykke. Og du føler en lykke som en følge av det du gjør – her og nå. Akkurat som selvtillit. Det er ingen som gir deg en boks med selvtillit og sier: her, drikk denne, så blir du selvsikker!

Dette er fordi selvtillit er noe du føler i din indre verden. Og når du føler deg selvsikker i din indre verden, så påvirker du din ytre verden som en følge av det. Like viktig som at kjærlighet er noe du føler som en følge av nærhet og tilhørighet til andre.

Du kan ikke kjøpe kjærligheten og du kan helt sikkert ikke tvinge deg selv til å elske. Du må føle kjærligheten dypt inne i deg før den får slippe ut til andre. Kjærlighet er et språk som alle i hele verden kan snakke. Akkurat som et smil eller en latter.

Når jeg har vært i utlandet, så fungerer det like bra å smile til fremmede som her hjemme i Norge. Det er fordi et smil er globalt. Det er noe du uttrykker som en følge av følelsene du har akkurat her og nå. Og det er her problemet til mange oppstår.

Vi forteller oss selv at vi leter etter lykken. Men hvor er lykken du leter etter? Svaret er at den er inne i hjertet ditt hele tiden. Du har vært lykkelig før. Det som har forandret seg er handlingene du gjør. Som barn er vi lykkelige når vi har en trygg oppvekst eller mennesker som bryr seg om oss. Det er et kriterium.

Du kan vokse opp i dårlige omgivelser, men allikevel ha mennesker som løfter deg opp.

Det andre er at vi som barn hele tiden søker gledefylt handling. Vi var hele tiden på jakt etter handling som ga oss glede, og som en følge av at handlingene gjorde oss glade, så kunne vi føle lykke. På grunn av handlingene som ble begått der og da. Når vi vokser opp, så mister vi denne fantastiske evnen barn har til å oppleve sterke følelser, fordi vi bli mye mer innesluttet.

perpspektiv2
Hvordan du ser deg selv og tingene rundt deg, er med på å definere hvordan du har det. Måten du reagerer på omgivelsene, beskriver hvem du er.

Vi lar oss påvirke av samfunn, venner, familie og til og med folk vi ikke kjenner. De får alle påvirke oss. Og ettersom vi er forskjellige mennesker, så forsvinner dine handlinger mot glede i mengden. Du opplever dem fra tid til annen, men de er på langt nær like hyppige som hos barn.

Selv har jeg jobbet i barnehage i nesten tre år til sammen. Jeg har studert barn og deres atferd nøye, og det er så fascinerende med tankegangen de har. Det er så fascinerende å se hvordan de får utspring for følelser, gjør det de har lyst til og finner måter de kan tulle med tingene de må gjøre som er kjedelige.

Tenk om vi hadde denne evnen?

Shit. Jeg hadde denne evnen som barn selv. Vi har hatt denne evnen til å gjøre ting for oss selv. Og det er grunnen til at du mest sannsynligvis var lykkeligere som barn enn som voksen, fordi handlingene og summen av det du gjorde påvirket deg til å føle intens lykke. Barn gjør ikke bare det de vil, men de gråter når de er triste og blir sinte når de er uenig.

De får utspring for følelser. Og som voksne stopper vi med å gi oss selv rom for utspring av følelser. Derfor blir vi innesluttet og lar til og med små ting oppta hele vår indre verden. Og det påvirker den ytre verden. Vi bekymrer oss heller for en person enn å ta kontakt. Vi drar heller konklusjoner om andres meninger enn å avklare dem.

Vi tror mennesker har vonde tanker om oss, til tross for at det nesten aldri er sant. Og det er lettere å unngå konflikt ved å holde seg tilbake og bli innesluttet, fremfor å gå bort og få utspring for sine følelser.

Du gråter kanskje tre år etter at du kunne felt en tåre, fordi du gjorde opp noen scenarioer i din indre verden som sørget for at du tok avstand fra handlingen i din ytre verden.

Å takle konflikter som, eller møte konflikter som barn, krever at du har selvtillit. Det krever at du ikke bryr deg om hva andre rundt deg mener, eller hva motparten mener. Det krever at du tar et valg om at du har et brennende ønske om å løse den opp.

Hva gjør barna etter at de har grått sine modige tårer? Jo, de fortsetter å leke. De kan være sure i fem eller tjue minutter, men så må de leke igjen. De søker meningsfull handling igjen. Og de blir lykkelige. På grunn av handlingene de gjør.

Og deres smil påvirker den ytre verden. I alle fall meg! Det er utrolig spennende å observere barns atferd. Og skummelt når du forstår at du har mye å lære.

Har du noen gang tenkt til å selge noe? Test ut handlingsplanen til et barn som vil ha iskrem eller som vil ha en leke i leketøysbutikken. Hundrevis av argumenter som taler for at du skal si ja. Og de gir aldri opp. De spør hundrevis av ganger, til tross for at de risikerer at andre blir irriterte. De prøver å gråte for å få sympati. De gjør virkelig alt de kan når de vil ha noe.

boy-477013_1280

Faktisk har jeg gjort flere funn av å studere barns atferd. Og det jeg syns er så fascinerende, er at allerede i skolen, så opplever barna begrensninger. De er tilpasningsdyktige.

Når det kommer nye mennesker i barnehagen, så må de teste grenser og finne ut hva slags menneske som har kommet. Og tråkker de over grensa, så tilpasser de seg mennesket.

Og vet at hvis vedkommende egner seg til lek, så oppsøker vi han eller henne, og vet de at vedkommende trøster meg når jeg slår meg, så oppsøker vi han eller henne. Og er vedkommende en kjedelig person, ja, da gidder vi ikke oppsøke mer enn nødvendig.

De tilpasser seg omgivelsene og baserer alt på ett krav til seg selv: ha det gøy.

De vil hele tiden le og leke og dette kan selvsagt føre til mange diskusjoner og irettesettelser (som det burde gjøre, barn trenger grenser), men jeg har selv tatt meg i å tenke: hvorfor skal jeg irettesette dem nå? Det er jo faktisk ganske gøy å sprute vann på hverandre når du egentlig skal gjøre noe så kjedelig som å vaske hendene før mat.

En naturlig respons er at jeg forteller dem at de ikke kan gjøre sånn. Tenk på de andre barna. Hvem tørker opp? Jeg frastjeler dem gleden. Og gleden finnes ofte i det som ikke alltid er riktig. Noen ganger ler jeg med dem, andre ganger går de over grensen og jeg må si i fra.

Akkurat som i skolen, når du får begrensninger i klasserommet, skal sitte stille og gjøre det du blir bedt om, og som læreplanen bestemmer. Allerede her starter vi å frata dem glede fra undervisningen. Mange i alle fall.

For i manges øyne er det ikke riktig å være urolig i klassen, men la oss være realistiske? Hvor gøy er det å lære seg en bokstav? Er det ikke morsommere å putte fingeren i øret på sidemannen og få seg en god latter? Og drite i hva alle mener?

Selvsagt må du oppføre deg i klasserommet. Det er bare så synd at vi ikke er skapt for å sitte rolig, men er skapt for bevegelse. Allikevel stiller vi krav til at de skal sitte på en hard stol og gjøre det de får beskjed om.

Det som er det store problemet, er som nevnt – de tilpasser seg.

Når de blir irettesatt av en streng lærer, så gjør de mest sannsynligvis ikke en uriktig handling om igjen, og dette er en begrensning. En tilpasset begrensning. Det er ikke bare på skolen.

Hva med arbeidsplassen? Utfolder vi oss i gledens navn på jobb? Våger vi å dele ideer og gå litt utenfor boksen? Mange gjør ikke det. Fordi vi tilpasser oss rammene som er gitt på arbeidsplassen. Og derfor fortsetter vi med begrensninger for oss selv.

Ja, vi blir til og med redde for hva som kan skje hvis du ikke godtar en begrensning. Vi kan jo få sparken! Hallo. Må spille etter reglene. De har tross alt ansatt deg. Du trenger vel ikke komme her og tro og mene noe om alt?

Og hva med vennene dine da? Får du utfoldet deg sammen med dem? Eller finnes det venner som forteller deg at du ikke kan gjøre noe, eller at de ikke vil være med deg på noe du syns er kult?

Dette er også begrensninger. Du tror på at det er farlig å reise selv, og lager en barriere for noe du kunne ha gjort.

Vi tilpasser oss også vennene våre. Og det er derfor viktig å bruke tid på venner som gir deg glede. Og bruke mindre tid på de som har for mange begrensninger. Det er kanskje det vanskeligste du kan gjøre å kutte ned på en masete venn som hele tiden begrenser deg, men det vil være verdt det.

Det vil gjøre deg i stand til å tenke litt større og føle deg litt mer friere av å bruke tid på de som virkelig er gode venner. Men du har kanskje begrensninger her også? Og føler at du MÅ være med en venn? Eller så er du ikke glad i han eller henne?

Hva med familien da? Får du begrensninger her? Her får du kanskje flest. Fra mamma og pappas erfaring og påvirkning, får også du mange av de samme barrierene som foreldrene dine har.

Hvis du oppnå noe du drømmer om, så er det ikke alltid riktig å fortelle det til familien. Bare jobbe med det selv, og forstå at noen ikke alltid forstår deg. Noen ganger må du være din egen helt.

Og dersom du tilpasser deg for mange begrensninger, så vil du oppleve kraftigere barrierer for personen du virkelig vil være. For tro meg, mange faller i fella av komfort.

Det er komfortabelt å bo på det samme stedet, det er komfortabelt å ha de samme vennene og ikke snakke med nye mennesker, det er komfortabelt å studere fordi det er skummelt å søke på en jobb, fordi du kan få avslag.

Vi lever litt i bakvendtland.

Vi er født uten begrensninger, men så får vi dem og tilpasser oss dem. Og deretter frykter vi hvordan livet vil se ut om vi bryter ut av disse begrensningene andre har satt på oss. Og det er jo kun av egen erfaring jeg skriver dette.

Det er skummelt å si nei til en venn som påvirker deg negativt og som vil finne på noe. Du vet ikke åssen de vil reagere. Det er skummelt å søke på en jobb, for de kan jo gi deg avslag.

Og når jeg fikk avslag før, så fant jeg nok en grunn til å stemple meg selv som en svak jævel som ikke kan utrette noe. Kan ikke få meg jobb engang!

Det hadde vært typiske tanker fra meg. Men du verden så viktig det er å konfrontere denne frykten. En gang var jeg på et foredrag av Maria Grøntjernet, også kjent som Villmarksjenta med serie under samme navn, på TV2.

Hun drar på lange turer i naturen både med og uten andre mennesker, og følger drømmene sine. Hun fortalt om sitt forbilde. Ronja Røverdatter. Selvfølgelig var det Ronja! Hun vokste jo tross alt opp i skogen.

Ronja var redd for elva og de skumle lydene og de store bølgene som skylte nedover i en voldsom fart. Hva gjorde hun for bli kvitt frykten? Hun møtte den. Hun gikk ned til elva, for å finne ut hva hun var redd for. Og som en følge av dette, forsvant frykten.

For hun forsto at elva ikke kommer for å ta henne. Det er hun som må lære seg å tilpasse seg i forhold til den.

Og da ble hun en begrensning fattigere. Villmarksjenta sin måte å gå ned til elva på, var å dra på turer. Hun forklarte hvor mørkredd hun var, og at det ikke alltid var rosenrødt på turene hun reiste på.

Derfor lærte hun seg å tilpasse seg frykten og kontrollere den, fremfor å la den sette en stopper for henne og eventyrlysten hennes.

creek-593146_1280
Hvis du frykten denne elven. Hva hadde du gjort? Hva om du trenger å krysse den en gang?

Hun dro på turer alene i skogen og lot ikke mørket få stoppe henne. Etter det så hun seg aldri tilbake.

Maria gikk ned til elva, og forsto at begrensninger er noe du skaper selv.

Hva om jeg bestemmer meg for å gjøre noe med det selv?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: