Jeg skal ydmyke meg selv i maraton

2016-02-28 21.18.00

Nå har jeg gjort noe jeg vet kommer til å gå til helvete. Jeg har meldt meg på maraton i København! Og det skal løpes allerede i slutten av mai. Men hvorfor utsette meg for noe slikt når formen ikke er på topp?

Jeg er litt rastløs. Selv om jeg jobber mye, så kjenner jeg at dagene fort blir de samme. Selv om jeg fremover skal holde flere foredrag, lese flere bøker og trene mer, så blir det fort vaner i hverdagen. Og når det er for vanlig for lenge, så syns jeg det blir kjedelig.

Så når jeg fikk forespørsel om å bli med noen venner for å løpe maraton, så takket jeg rett og slett ja. Fordi jeg trenger en utfordring. Jeg trenger et mål! Og jeg trenger å bli ydmyket. Jobbe med meg selv.

Jeg løp Birkebeineren i fjor, som var 2,1 mil i skogen. Da hadde jeg trent over en lengre periode, og var i forholdsvis grei form. Det resulterte i at jeg klarte kravet, og det var målet med turen deltakelsen! Så det var deilig. Denne gangen er det annerledes.

Nå er det doblet distanse. På asfalt. Og treningsgrunnlaget er dårligere. Kroppen kan ikke pushes for hardt, for da går løpet åt skogen. Dette blir spennende. Og det verste er at jeg gleder meg noe sinnssykt til å pushe meg selv igjen.

Å løpe har blitt min nye greie nå. Før spilte jeg fotball, men etter at jeg sluttet med fotball, så har jeg startet med å løpe litt. Og nå må jeg virkelig kjøre på. Løping gir meg enormt mye.

Jeg føler en voldsom frihet av å løpe. Jeg takker for helsen min, og legger på sprang. Når jeg løper, så vet jeg at kroppen påvirkes positivt av det. Og det er deilig å svette og jobbe for noe. Det elsker jeg. Men det kan være vanskelig å pushe seg selv bak et tastatur, så når jeg snører på meg skoa, så blir jeg en fri sjel.

2016-02-28 10.38.41
Altra løpesko som ser ut som månesko. Jeg løper på forfot, så for meg er det deilig å ha god plass til tær, og litt demping for å bygge meg gradvis opp i form. Superlette og gode!

Når jeg skal løpe, så er jeg ikke så opptatt av puls. Jeg er ikke så opptatt av distanse. Det blir jeg mer når det nærmer seg konkurranse. For meg er det viktig at jeg får utforske og får en god opplevelse. Løpe til en utsikt, eller være i skogen er helt fantastisk. Og meditativt. Tankene flyter rundt, og jeg kommer ofte på ideer.

Når jeg er hjemme på besøk hos mamma, så løper jeg med hunden. Å ha med en hund er helt fortreffelig! Hunder er det beste selskapet du kan ha med på løpetur. Du føler deg ikke alene, og du blir glad når du vet at hunden også elsker å være ute i det fri.

Når jeg startet med å løpe, så landet jeg på hælen når jeg løpte. Det gjorde at jeg opplevde litt smerter, og syns det var litt kjedelig å løpe. Så ble jeg introdusert for å lande på forfot av en god venn. Og etter det ble jeg forelsket i løping.

Hvis du ser på fysiologi, og hvordan beinet er bygd opp, så kan du se at foten takler mye bedre belastning som landes på forfot, da vekten fordeles jevnere gjennom kneleddet. Uansett, det her kan ekspertene ta seg av. Søk på YouTube, eller les om forfot på google av noen som kan faget sitt, så finner du gode svar.

Uansett, når jeg flyttet fokus fra å bli så god som mulig til å løpe, og over til hvordan jeg kunne nyte løpeturene mine, så ble hele opplevelsen bedre. Og jeg husker hvor mye det kostet å løpe 2,1 mil i skogen, så denne gangen skal det virkelig bli satt på prøve.

Tankene jobber mot deg med mindre du har guts og vilje til å pushe på som en kriger! Du må eie tankene og pushe på om du skal komme deg i mål. Bare distansen i seg selv er jo helt latterlig lang, så det kommer til å bli ydmykende. Men mest spennende.

Jeg trenger store mål. Før satte jeg meg små mål, og det påvirket meg som person. Når jeg oppnådde små mål, så ble jeg ikke nødvendigvis bedre. Nå legger jeg lista HØYT når jeg setter mål, og grunnen er simpel:

Mål bør være så høye at du må ut av komfortsonen og utvikle deg for å nå dem.

Og bare det å fullføre et maraton er for meg et sinnssykt mål for meg! Så denne gangen måtte jeg takke ja. For nå må jeg steppe opp gamet. Jeg må løpe når jeg ikke vil, jeg må ut om morgenen, og jeg må krige mot tankene. Vi skal sloss en herlig kamp.

Og den kampen skal jeg vinne. Jeg skal bevise for meg selv at jeg er kapabel til å nå slike mål som virker urealistiske i dag, men ikke om noen måneder. Jeg må stole på det usynlige, den deilig prosessen som tar meg dit! Og det er en viktig egenskap ellers i livet også. Tålmodighet og forberedelse og utførelse.

Så nå er det bare å smøre på seg skoa, nyte livet og leve litt utenfor komfortsonen igjen. Akkurat slik jeg liker det. Maraton kan bare prøve å knekke meg. Den skal i alle fall ikke få siste ord. Jeg skal bevise for meg selv at jeg er en kriger.

Og jeg er sta som en hormonell geit!

Mål gjør at du forplikter deg til handling. Og det liker jeg. Ha noe konkret å jobbe mot, slik at du kan kanalisere energi og fokus mot noe du syns er kult å oppnå. Det gir mening i mitt liv.

Er det noen der ute som løper i Lillehammer, eller som faktisk skal være med på maraton i København, så ta gjerne kontakt! Kanskje vi kan løpe sammen? Det hadde vært koselig. Og formen er som sagt ikke på topp, så her har du mulighet til å få en god dose selvtillit!

Mål er viktig. I alle fall for meg om jeg skal nå nye høyder. Jeg liker å søke utvikling og utfordringer som gjør at jeg må bryte litt opp i vaner og forutsigbarhet i hverdagen. Jeg tror dessuten det er veldig sunt også.

Hva slags mål har du? Og hva slags tanker har du om mål? Er de viktig – eller klarer du deg uten? 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: