Deg og hjernen – venner eller uvenner?

vaner

Du er et faktisk et dyr. Du har egenskaper som er et resultat av flere millioner års evolusjon! VÆR STOLT AV DET!
Uansett. Vi har utviklet hjernen fra huledagene, men instinktene og mye av væremåten vår er den samme. Noen ganger kan det være hemmende for utvikling, ettersom farene nå til dags er annerledes enn for hundretusen år siden. 

Du har kanskje hørt ordet «Amygdala»? Vel, amygdala er det som på engelsk betegnes som «lizard brain». Det er en liten klump nederst bak i hodet ditt. Det er den delen av hjernen som styrer følelser som lyst og frykt. Med andre ord – det som får deg til å tenke det værste om ting når du får en beskjed om at noe ikke er som det skal. Instinkt med andre ord.

Hvis du hører disse ordene fra sjefen eller ektefellen/kjæresten din: «Vi må snakke sammen.»
Da kicker amygdala inn. Det som skjer i hjernen din da, er at tankesystemet er produsert slik at du forbinder det umiddelbart med fare, og fortvilelse og død. Dette gjør man fordi det var viktig i huledagene at man kunne frykte farer som truet deg, og når amygdala sender umiddelbare signaler om at du er i fare, så skjer det noe med kroppen.

Meningen er i alle fall at systemet skal redde deg fra fare. Hvorfor nevner jeg dette? Hva har det med stein og vann å gjøre? Jo, fordi i dagens samfunn, så blir dette systemet benyttet når du danner deg nye vaner. Det er vaner jeg vil at du skal tenke på i dag.

Hva slags vaner du har, har mye å si med hva slags person du er. Har du som vane å spise potetgull og drikke brus flere ganger i uken, så ser du annerledes ut enn en person som spiser egg og grønnsaker flere ganger i uken. Har du som vane å løpe tre dager i uken, så vil du løpe kortere enn personen som har som vane å løpe fem ganger i uken under en konkurranse.

Har du som vane å sove lenge vil du mest sannsynlig være mindre produktiv enn personen som står opp tidlig for å jobbe. Har du som vane å henge med venner som er av betydning for deg, så vil du mest sannsynlig leve et koselig liv. Det her er en voldsom generalisering, og jeg sier ikke at det er sånn – men jeg vil bare danne et bilde av at vaner former den du er.

We cool? Fint!

For grunnen til at jeg nevnte amygdala, den lille øglehjernen din som tar for seg lyst og fryktfølelser i hjernen din, er at det som er nytt er skummelt. Ja, visst er det skummelt. Det er bra at vi frykter det som er nytt. Problemet er at under huledagene ble amygdala brukt for å flykte fra sabeltigere og andre farlige skapninger som setter livet ditt i fare.

I dagens samfunn har vi ikke disse farlige skapningene. Derfor kan systemet virke hemmende for deg, istedet for at det brukes riktig. Jeg sier ikke at vi ikke skal være redd for det som er nytt, men jeg tenkte å vise deg hvordan du kan bruke hjernen bedre.

Jeg skal gi deg et eksempel. Å snakke i forsamlinger, enten det er små eller store, forbindes med stor frykt. Faktisk er det en av de største fryktene mennesker har i hele verden, i følge mange undersøkelser. Hva skjer når vi frykter det? Vi løper. Derfor gjør vi det ikke. Men kanskje du burde prøvd å fjerne frykten istedenfor flykte?

Tenk så mange som har gode ideer, tanker og kunnskap om emner som andre burde hørt om? Tenk om disse menneskene ikke hadde en hjerne som sørget for flykt fra eksponering? Wow… Det kunne vært svære saker.

Jeg syns det er så tragisk å tenke på alle som elsker musikk, men som ikke våger å utforske den og eksponere den for andre, fordi frykten for å feile og få tilbakemelding overskygger muligheten. Jeg syns det er så tragisk å tenke på alle som har ideer som de graver så langt ned i jorda de klarer, fordi de får en umiddelbar frykt for å vise den frem.

Listen er lang. Kort oppsummert så snakker jeg om forspilt potensial. Gaver verden kunne fått, men som blir gravd bort. Og som ingen metalldetektor kan lokalisere.

Men, Marius – hallo? Stein og vann? Kan du få fingern ut av…?

Jada, masa. Jeg er glad i skrive. Relax. Jeg kommer til poenget. Snart!

Hvordan fjerne frykt? Hvordan ta steget ut og dele sin idè med verden? Når hjertet starter å slå tre ganger så raskt og innbytterpulsen kommer bare man tenker på å gjøre det?

Folk flest lever i sine frykter og ikke sine drømmer.

Da kan vi bruke en annen del av hjernen. Den delen som kan forestille seg bilder. Visualisere! Som jeg har nevnt mange ganger. Du kan se for deg hele prosessen! Jeg tenker ikke gå inn i detaljer på dette, så du kan helle søke på visualisering i søkefeltet på siden her.

Hele greia med å visualisere – er å fjerne frykten. Selvsagt kan man bruke visualisering til å optimalisere en prestasjon ved å se for deg hvordan du kan gjøre noe så bra som mulig i hodet flere ganger, og deretter utføre det i praksis. Men visualisering er like effektivt for å fjerne frykt!

Hvordan fjerner man frykt for å møte en edderkopp på badet? Eller hoggorm i skogen? Jo, man må gradvis eksponere seg for det. Første steg kan være å se edderkoppen for seg i hodet. Den er ikke farlig når den er i hodet. Deretter kan man stå hundre meter unna en liten edderkopp og se på den. Pulsen er rolig på hundre meters avstand.

Du lager deg en indre dialog som fokuserer på ord som «ikke livstruende» eller «foreløpig går det greit» og så tar du det derfra. Kanskje du snakker høyt til deg selv også! Studier har vist at dersom man snakker høyt med seg selv når man er i en fryktsituasjon, så reduseres fryktfølelsene. Amygdala får ikke styre tankene dine.

Deretter kan man se edderkoppen i et glass i en dyrepark for eksempel. Ikke farlig her heller. Den kan ikke krype ut. Du forsikrer deg med en ansatt i dyreparken at det er god forsegling, og at edderkoppen ikke har Houdini-bein som kan lirke opp låser. Okei, fint. Fokuserer på pust. Pust med magen. Hjernen forbinder magepust med avslapning og ro.

Du klarer deg fint. Steike. Det går jo greit dette her. Deretter kan noen holde en edderkopp foran deg. Du tar ikke på den, for du har fortsatt en vei å gå. Deretter drar du hjem. Tenker på dagens hendelse. Det gikk jo overraskende greit. Du finner ut at du faktisk har vært nære en edderkopp og du overlevde jammen meg også! Kult.

Slik jobber du. Frykten blir eksponert for deg sakte, men sikkert. Det samme gjelder for å snakke i forsamlinger. Du sørger for at du klarer å presentere det du skal presentere, og øver deg flere ganger hjemme. Du finner ut at tips som å være seg selv, og et hjerneteppe i ny og ned bare er sjarmerende, og at folk faktisk verdsetter at det skjer, fordi de kan gjenkjenne seg i samme situasjon.

Du fokuserer på pusten. Kanskje du starter med å holde små presentasjoner for familien, eller noen venner. Deretter en liten gruppe fremmede. Deretter store forsamlinger. Gradvis eksponering. Frykten forsvinner gradvis. Du har en fin og strukturert plan som tar deg gjennom prosessen.

Det du har gjort, er at du har fjernet frykt. Du har funnet ut at sabeltigeren bare var en kvist som knakk fra et tre. Du får rolig pust. Du har gradvis eksponert deg. Du har fått hjernen til å spille på lag med deg! Dere har blitt kompiser som kan gjøre noe fint sammen, istedenfor å løpe alt dere kan og være komplette fremmede for hverandre.

Er ikke det kult?!

Se på steinen som er sprukket opp på bildet. Vannet renner forbi den. Det er ikke vannet som er kraftfullt, men det er prosessen som er kraftfull over tid. Og når noe gjentas over tid, så får det betegnelsen vaner. Det skjer hver dag. Det skjer over tid.

Og det er derfor jeg har forklart deg hvordan du kan spille på lag med hjernen. Fordi nye vaner krever at du fjerner barrierer som settes opp før du danner deg en ny vane. Når du har gradvis eksponert deg for en edderkopp, eller har begynt å holde presentasjoner i forsamlinger – så blir det en vane. Du ofrer det ikke en tanke at du gjør det, fordi du har gjentatt det over tid.

En ny vane man kan tilegne seg som er positiv for din egen utvikling, kan for eksempel være at man begynner å snakke med fremmede fordi man er ensom. Det er utrolig skummelt å snakke med noen når du ikke er god på small-talk. Men dersom du gradvis eksponerer deg og finner trygge situasjoner, så kan du fortsette videre med prosessen og kanskje du til slutt snakker med dama du har sett i butikken i flere måneder til slutt? Ved å finne ut noen teknikker. Ta det gradvis.

Det er ikke vannet som er kraftfullt, men det er prosessen over tid.

Fjerne frykten for at du skal dø, fordi det er så skummelt. Jeg kaller det magi. Du kan kalle det hva fanken du vil. Jeg syns det er kult å finne ut slike ting om hjernen, og finne ut hvordan du kan spille på lag med hjernen, fremfor å leve i frykten.

Derfor er jeg ekstremt opptatt av tankene, fordi de former alt jeg gjør. Og jeg vet at den eneste glassveggen som er satt opp mellom meg og mine drømmer – er frykten jeg føler i situasjoner jeg er redd. Men egentlig burde hatt baller av stål når jeg er i situasjonene. Så derfor må jeg innarbeide meg gode vaner, og gradvis eksponere meg. Hvis ikke går det skeis, og jeg vil leve i frykten.

Min oppfordring til deg er at du tenker over hva du er redd for. Hva er det som hindrer deg? Hvordan ville livet ditt sett ut om du var mindre redd?

Hvem ville du snakket med? Hvor ville du jobbet? Hva slags interesser hadde du hatt?

Vi er vanedyr. Vi elsker komfort. Det er også noe som er både fint og hemmende for utviklingen vår. Det er fint fordi det føles godt, og det får oss til å være glad. Hemmende fordi det oftest er komfortabelt når man slipper å møte frykten, og deretter leve et liv der man flykter fra den. Istedet for at man spiller på lag med den.

Du må være litt ukomfortabel med nye ting – for å bli komfortabel med dem senere. Når jeg begynte å dele tankene mine, så syns jeg det bare var ekstremt ukomfortabelt. Det er sårbart når man deler sine indre tanker og deler dem med alle som klikker seg inn. Uten at man har trygge rammer rundt.

Gleden var derfor stor etter en stund, når jeg fant ut at mange digger det. Og finner verdi i det jeg gjør. Og jeg trosset frykten for eksponering og kjørte på. Jeg lærte meg å spille på lag med hjernen. Jeg satte opp grunner for hvorfor jeg ville dele tankene, istedet for at jeg fryktet å dele. Og det har gjort en stor forskjell i livet mitt. Det har faktisk snudd livet mitt opp ned.

Jeg tar et valg om at jeg ikke skal la frykten hindre meg fra å leve.

Jeg er en ny person. Med nye ferdigheter. Jeg fortsetter å skrive og dele kunnskapen så ofte jeg kan. Jeg lar det bli en vane. Noen ganger er temaer jeg deler ukomfortabelt, men jeg spiller på lag med hjernen fordi jeg finner på grunner som tilsier at andre finner verdi. Og det gjør ting enklere.

Jeg er liker å bli mer og mer fryktløs. Og spille på lag med hjernen. Det får meg til å skape et drømmeliv over tid. Prosessen er vannet som renner. Steinen brytes opp når jeg har holdt på lenge nok – og oppnådd store mål.

Jeg utfordrer deg til å gjøre det samme. Ikke la frykten stoppe deg fra å leve livet du vil leve. Vær så snill. Lær deg å spille på lag med hjernen. Ta det gradvis i små trinn. Så vil vannet flyte. Og du vil leve et liv der du plutselig bryter opp stein. Som du aldri trodde du kunne gjøre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: