Spørsmål og svar!

spøsmålsvar

Jeg spurte mine følgere på instagram om de kunne stille meg noen spørsmål, slik at jeg lettere kan finne ting å skrive om og utfordre meg selv. Tusen takk for gode spørsmål, folkens!

Hvor får du inspirasjonen din fra?

Spennende spørsmål!

Inspirasjon er noe jeg henter fra utvikling. Da først og fremst hos meg selv. Jeg blir inspirert av at jeg opplever progresjon og klarer å tilegne meg kunnskap om det jeg driver med. Første gang jeg tilegner meg informasjon som er nyttig for meg, så svever egentlig den informasjonen rundt som en løs brikke i hodet mitt. Deretter kommer jeg over en situasjon, eller en sammenheng jeg kan bruke denne brikken og får da denne brikken inn i et puslespill. Det gir meg energi og glede og holder meg fokusert hver dag.

Inspirasjon henter jeg også fra de som er bedre enn meg. Det høres veldig ydmykt ut, men for meg er det utrolig inspirerende når andre opplever suksess, eller har informasjon de kan lære meg som jeg ønsker å få plassert i hodet mitt. Det kan være alt fra barns evne til å være positive og lekne, til kreative foredragsholdere eller en god og informativ artikkel som får meg til å forstå noe. Det blir jeg inspirert av.

Jeg henter også inspirasjon fra mennesker som gjør noe med livet sitt. Det er inspirasjon for meg. Det får meg til å tenke og reflektere over mitt eget liv, og gir meg driv til å gjøre mer. Og vite at livet er en reise. At det er et eventyr der man selv lager underholdningen er for meg det beste jeg kan tenke for å fortsette jobben jeg gjør.

Så er det alle mine følgere. Det begynner å bli en god del mennesker som setter pris på arbeidet jeg gjør, og som kommer med tilbakemeldinger om at det jeg legger frem gir dem betydning og mening med sitt liv. Det inspirerer meg voldsomt. Det får meg til å tro på meg selv, og til å fortsette å jobbe. Hele prosessen med at jeg gjør noe jeg aldri trodde jeg skulle gjøre som ung og lovende med lav selvtillit og dårlig selvbilde, er for meg veldig betydningsfullt. At jeg nå lærer andre om tankene som jeg aldri klarte å sortere når jeg var yngre, finner jeg fascinerende og spennende. Alt er mulig bare man jobber mot noe spesifikt. Det kaller jeg inspirasjon.

Jeg vil stille et spørsmål som jeg er sikker på at du har reflektert over mer enn folk flest; hva betyr familie for deg?

Familie er alt. Der kunne jeg satt et punktum, men jeg elsker å skrive så jeg nekter å stoppe her!

Jeg mener at alle mennesker vi verdsetter og skaper en positiv og utviklende relasjon med – er familie. Det er ikke bare genetikk som avgjør om man er i familie. Det er også derfor det er populært å kalle hverandre for «bror» eller «søster», selv om man ikke genetisk er av samme blod. Fordi det beskriver en tilstand der man tilhører hverandre. Man er en flokk som fungerer sammen. Noen ganger går det bra, og andre ganger opplever man konflikt, men det er også det som er nødvendig for at flokken skal holde seg samlet og bli sterkere over tid.

Selv har jeg opplevd mye konflikt i den genetiske familien. Faktisk er dette mer utbredt enn jeg trodde. Jeg kan aldri huske at jeg har kommet over en «normal» familie, der alle medlemmene spiller i et harmonisk orkester. Ikke en eneste en. Og det er ingen unnskyldning for å gå glipp av verdifull tid med hverandre, men det er for å fastslå at det er mer normalt enn unormalt. Videre mener jeg at alle har sitt felles ansvar når man blir eldre, for å sørge for at man lærer seg å tilgi og gå videre med livene sine. Hvis man venter hele livet på at noen skal ta kontakt, så skjer det mest sannsynligvis aldri. Jeg har selv tatt et stort valg om å ta kontakt med en person som har vært borte fra livet mitt lenge, og det er fordi jeg tror på tilgivelse og en ny begynnelse. Selv om man ikke kan forandre det som har skjedd, så kan man forandre det som skal skje. Fremtiden kan man i stor grad være med på å forme selv. Det gjelder bare å ta litt ansvar, og forstå at man noen ganger må være den personen som tar det første skrittet.

Familien er også livsviktig for å få støtte i tunge stunder og vite at man har noen som bryr seg om deg, selv om du noen ganger føler at livet er et helvete. Da er det trygt og godt at man har en familie der man kan vite at man blir verdsatt. Selv om et barn blir adoptert, så betyr det ikke at de ikke er en del av familien. Man blir en del av familien ved at man knytter bånd og lærer seg å elske hverandre. Akkurat som med dine nærmeste venner. De menneskene du ikke kunne vært foruten, er en del av familien. Familien er alt.

Hvordan tenke og handle når alt går feil vei? Hva skal til for å føle seg «hjemme» og komfortabel?

Nok et spennende spørsmål!

Når du får en følelse av at «alt» går feil vei, så blir det litt feil fokus. Det er spesifikke ting som går feil som gir deg følelsen av at du beveger deg i feil retning. Kan du eksempelvis liste opp hva du mener med at ting går feil vei? Man begår feil fordi man føler at man ikke behersker noe, eller gjør noe som ikke samsvarer med resultatet du så for deg på forhånd. Det får deg til å føle at alt bare er dritt, og man kommer inn i en negativ spiral med vonde tanker. Når du føler at alt går feil vei, så er fokuset ditt rettet mot det som er negativt. Utfallet er negativt, og alt du gjør blir en feil i dine øyne fordi du ikke får resultatet du så for deg at du skulle få.

For å forandre retningen du tar, må du forandre valgene du tar i forkant.

En spennende tanke jeg tenker ofte er;

Du er der du er i livet som en følge av tankene du har tenkt og valgene du har tatt opp til nåværende tidspunkt.

Tenk litt på det.

Hva slags tanker gjør du deg om de tingene du gjør når du anser det som skjer, skjer feil vei? Og hvordan vil det løse en situasjon om du har fokus på at resultatet er dårlig og går feil vei? Her kan det være lurt å evaluere seg selv. Det er veldig viktig for å få svar.

Det kan være ekstremt ukomfortabelt i begynnelsen, men dersom du trener på å evaluere seg selv, så vil du klare å lokalisere det du har tenkt og valgene du har tatt frem til tidspunktet du følte at det begynte å gå feil vei. Hvordan evaluere seg selv? Du må stille deg noen spørsmål.

Hva slags valg har jeg tatt før «alt» gikk feil vei?

Var det riktige valg å ta?

Kunne jeg gjort noe annerledes?

Hva slags resultat vil jeg oppnå? Vær så konkret som mulig.

Hva må gjøres for å oppnå resultatet du vil ha? Her må du også være konkret.

Hva kan jeg lære av feilene?

Jeg har skrevet en mer utdypende artikkel om spørsmål du kan stille deg for å få en god evaluering av deg selv. Den kan leses her; https://baredegbarebedre.com/2015/04/20/say-what/

Det faktumet at du ikke er der du vil være, bør være en god motivasjon for å ta tak i situasjonen og kartlegge det du må gjøre for å skifte retning!

Hva som skal til for å føle seg «hjemme» og komfortabel har du også svaret på. Evaluer gjerne også dette litt. Still deg spørsmål som; Hva vil det si å føle seg hjemme for meg? Hva må til for at jeg får følelsen av å være «hjemme»? Hvordan er omgivelsene når jeg er komfortabel? Hvorfor er det så viktig å være komfortabel? Du kan også stille deg egne spørsmål. Du må jobbe litt for å få svar, men det vil være verdt det om du får svarene du vil ha.

En annen ting er at man som oftest må være ukomfortabel før noe blir komfortabelt. Hvis du skifter omgivelser er det alltid ukomfortabelt. Det som er nytt er skummelt.

Du må rett og slett benytte deg av omgivelsene en stund før du kan føle deg komfortabel. For eksempel; første dagen på en ny skole, og du kjenner ingen. Det er ekstremt ukomfortabelt. Kanskje du klarer å si «Hei» til en som er i klassen din og starte en samtale, og så føler du deg litt mer komfortabel etterpå? Kanskje du er veldig innesluttet og lukket ovenfor andre? Hvordan skal de kunne klare å ta kontakt med deg om du fokuserer på at det er ukomfortabelt, fremfor fokus på hva du kan gjøre for å tilpasse deg omgivelsene? Prøv med et smil og et hei. Det kan være første steg til en mer komfortabel hverdag.

Mitt tips er derfor at du evaluerer deg selv med gode spørsmål, og tenker på hvordan du kan gjøre omgivelsene bedre ved å se mulighetene, så er jeg helt sikker på at det vil ordne seg. Tenk på hvor heldig du er som får en mulighet til å utvikle deg som person og fordi du får nye utfordringer i hverdagen!

Du må bare ta det første ukomfortable steget for at det skal bli komfortabelt senere!

Så du skrev om hva man kan få til på 10 år, så hvor er du om 10 år?

Wow! 10 år er lang tid. Men jeg har mål og drømmer, og ser for meg en lys og utfordrende fremtid. Om 10 år er jeg 33 år, reiser rundt med foredrag og inspirerer mennesker til å følge drømmene sine og verdsette seg selv og har egen bedrift. Den heter selvsagt BareDegBareBedre, og jeg driver i et stort bygg med stor logo og mange ansatte som jobber mot det samme målet jeg har. Sammen har teamet mitt blitt til en ledende aktør innenfor selvutvikling og bedre tanker, og det er naturlig å kontakte bedriften min for å forandre livet sitt til det bedre. Jeg har gitt ut noen bøker som har solgt bra og forandret livet til mange mennesker. Bøkene er blitt oversatt til mange språk, og jeg besøker også disse landene og holder foredrag.

Jeg har også tjent opp penger til å starte mange prosjekter som hjelper ungdom til å bli bedre utgaver av seg selv, og jeg har også reist Norge rundt med teamet mitt og holdt foredrag. Jeg har spist middag med statsministeren der jeg har overbevist han/hun om at vi trenger et nytt fag i skolen og sørget for at kommunikasjon og selvutvikling er dette faget. Faget sørger for at barn får mer innsikt i seg selv på skolen og gir barn og unge kontakt med sine verdier som er essensielt for å kunne følge drømmene sine.

Hver kveld takker jeg alle mine dyktige ansatte for jobben de gjør sammen med meg, og jeg sovner som oftest med et stort bananglis om munnen. Kanskje har jeg fått et par kids som elsker å leke med pappa, og som lærer seg tidlig om hvorfor de må jobbe hardt for å oppnå det de vil i livet. Jeg skjemmer bort barna mine litt for mye til tider, men jeg er også streng og sørger for at de lærer seg god folkeskikk og at de må hjelpe andre som trenger det for å leve et rikere liv.

Hva gjør du når du føler at «alle» snakker om deg pga tidligere hendelser?

Når du føler at «alle» snakker om deg på grunn av tidligere hendelser, så skaper du mest sannsynlig vrangforestillinger i ditt eget hode. Hva er det som får deg til å føle dette? Hvor sannsynlig er det at dette er noe «alle» snakker om over tid? Har du spurt noen om det, eller stoler du på rykter? Og igjen, hva om du ikke hadde fokus på ryktene, og heller hadde fokus på deg selv? Hva kan du gjøre for å leve et bedre liv?

Mest sannsynlig så vil et svar her være at man gjør ting for seg selv. Når du føler at andre snakker om deg, så lar du en situasjon som mest sannsynlig er langt fra sannheten styre deg. Hvis du føler at det tynger deg såpass mye at det gir deg vonde tanker i hverdagen, så bør du kanskje snakke med en terapeut eller psykolog som kan bryte tankemønsteret ditt på en klinisk måte. Det er ikke noe skamfullt ved å gå til psykolog, og ingen trenger heller å få vite om det dersom du syns det er ubehagelig. Men jeg tror ikke dette tynger deg så mye som du får en følelse av selv, for å være helt ærlig.

Se det på en annen måte. Dersom du kunne sett deg selv utenfra – hvordan hadde situasjonen din sett ut? Hadde du sett mange personer som snakker om deg? Hadde du sett folk på gatehjørnene snakke om deg, og smile til deg når du kom gående så falskt som mulig? Jeg tror ikke dette er sannsynlig.

Giftige tanker jeg hadde når jeg var yngre, var at jeg trodde at alle hadde oppmerksomhet rettet mot meg og alt jeg gjorde. Jeg turte nesten ikke spørre om pose i butikken hvis kassereren hadde glemt å gi meg det, fordi jeg var så usikker på meg selv. Når jeg tenkte at «alle andre» dømte meg for alt jeg gjorde, så hemmet det meg voldsomt. De fleste tingene du tror folk tror om deg, bryr dem som oftest ikke en dritt om.

Mitt tips er derfor at du tenker på deg selv. Tenk på hva du må gjøre for at du skal ha det bra. Prøv å fylle dagene med gode tanker, og gjør ting for deg selv. Det gir mindre plass til tanker om at «alle» dømmer deg for noe som har skjedd. Blir det for ille, så spør noen om det faktisk er sant, eller så må du bare komme deg over det.

Retten og sletten. Du vinner ingenting på å tro og mene noe om hva du tror at alle andre syns om deg eller dine tidligere hendelser. De får du ikke gjort noe med, annet enn å ta lærdom fra dem. Vær deg selv, så vil du finne ut at det «alle andre» tror og mener ikke betyr noe om du klarer å verdsette deg selv og styrke dine verdier.

Hvordan vil du råde andre til å takle eller lære seg å leve med ekstrem sorg/tap? Tenker på slik som miste et ben i ulykke, for en dame å ikke kunne få barn, å leve hele livet alene, bli alvorlig syk eller at din mor/ ditt barn/ den du elsker dør?

Her må jeg bare fastslå at jeg ikke gir noen råd eller svar basert på min erfaring. Det er et alvorlig tema som må håndteres sammen med en psykolog, eller terapeut eller en annen sorgekspert.

MEN, jeg kan gi deg noen råd til å styre deg inn på retning av bedre tanker.

Sorg ved tap av noen man elsker;

Først vil jeg anbefale en artikkel fra Webpsykologen.no, som er en fin kilde til god klinisk informasjon.

http://www.webpsykologen.no/artikler/hvordan-takle-et-selvmord/

Her er hvordan en familie taklet et selvmord fra sin datter på 20 år. Første tiden er preget av mye spørsmål. Hvorfor skjedde det? Skyldfølelse. Hvorfor kunne ikke vi gjøre noe? Deretter er det også viktig å merke seg at man sørger forskjellig. Alle har sin måte å sørge på. Dette kan føre til strid i familie, fordi man håndterer dette forskjellig. Noen gjenvinner balanse tidligere etter en tragedie en andre, og dette kan være frustrerende og til og med vondt for de som fortsatt sørger.

Å miste noen i familien i suicid er en krise og vil mest sannsynlig oppleves traumatisk for de gjenlevende familiemedlemmer. Følelsen av tap er uunngåelig, og dødens tomhet kan oppleves evigvarende. Et avgjørende element i håndteringsprosessen ligger i familiens evne til å holde sammen etter krisen.

I artikkelen blir Per Fugellis bok «Døden, skal vi danse» anbefalt. Jeg syns du burde lese denne og investere i tiden det tar og få et nytt perspektiv på død, slik at du selv kan forsone deg med tankene dine om et vondt tap. Hvis du ikke vil kjøpe den, så spør på biblioteket. Hvis de ikke har den der, så kan de få den tilsendt fra et annet sted som har det.

Et spørsmål jeg ville stilt en person som kom fortvilet til meg, er dette: Hvordan takler du sorg? Har du snakket med noen om hvor vondt du faktisk har det? Har du prøvd å skrive ned følelsene dine? Har du tatt et endelig farvel? Dette kan være spørsmål som kan få sortert noen tanker.

Videre er det viktig å sette ditt eget liv i perspektiv. Hvordan vil jeg egentlig leve livet mitt? Og hva gjør du? Gjør du noe av betydning? Dersom man selv frykter døden, så kan det forsterke sorgprosessen. Det er lettere å frykte døden når du blir redd når du tenker på den. Men det kan også være lett å frykte døden fordi man ikke lever livet man egentlig vil leve.

Og derfor er det utrolig viktig at man tar valg som er av betydning for seg selv. Slik at man kan LEVE. Hvis man skal unngå å frykte døden, så er det viktig å sette livet i perspektiv. Vi skal alle dø. Men hva vi gjør med tiden vår på jorden er det som betyr noe. Dersom du gjør noe av betydning for deg selv og andre, så kan du legge deg om kvelden og vite at noen setter pris på deg, og at du lever for noe meningsfullt.

Det finnes ikke noe viktigere i livet enn å gjøre noe meningsfullt, slik at man føler tilhørighet og at man føler seg verdsatt. Det er grunnleggende behov vi har som mennesker.

Vi kan ikke leve mer enn det som får oss til å føle oss levende er min filosofi.

Når du skal forsone deg med et tap, så er det viktig å gjøre en innsats for å finne sin måte å sørge på. Og snakk med mennesker om det! Det kan gjøre veien enklere å gå.

Ensomheten;

http://www.webpsykologen.no/artikler/tilbaketrekning-og-isolasjon/

http://www.webpsykologen.no/artikler/sosial-angst-isolering-ensom/  – les i alle fall avsnittet «Hvordan kan man endre seg og få det bedre?»

Å bli lam;

Når det gjelder å bli lam, så kan jeg nevne en kvinne ved navn Birgit Skarstein.  Har du hørt om henne? Hun var med på programmet «Lars Monsen» og hun er i dag OL-utøver for Norge i roing for funksjonshemmede og leder i Unge Funksjonshemmede i Norge.

http://www.vg.no/rampelys/ingen-grenser-birgit-om-hvorfor-hun-sitter-i-rullestol/a/10076907/

Her er hennes historie og video av et intervju fra «Skavlan».

Det handler om å være ærlig med seg selv, og det er viktig å tilpasse seg det livet man ønsker å leve. – Birgit Skarstein

I et program som heter «Typisk deg» med Petter Schjerven i en episode som heter «Lykke», så spør han Birgit om hvor lang tid det tok for henne å oppleve glede i hverdagen igjen etter det som skjedde. Hun fortalte at det skjedde veldig raskt, og at man allerede etter noen måneder finner tilbake til livsglede. Det er viktig med fokus sier hun i programmet. Du må rett og slett flytte fokus fra hvor ille du føler at situasjonen er, og over til «HVA KAN DU EGENTLIG GJØRE?».

Så hva kan man gjøre? Du må jobbe med fokuset ditt. Du må flytte fokus over til hva du kan gjøre! For det er alt du kan gjøre. Du får nye begrensninger, men med nye begrensninger kommer nye muligheter! Muligheter du aldri hadde fått om det som skjedde aldri hadde skjedd.

En annen inspirasjonskilde på dette området er Nick Vujcic. Han har verken armer eller ben, og han har inspirert millioner av mennesker med sine foredrag.

Jeg kan anbefale dette;

https://www.youtube.com/watch?v=1lrXTvOTncU

Han snakker mye om MENING. Mening med livet. Alle har sin mening. Livet er rettferdig sånn.

Avslutningsvis vil jeg bare komme med et konkret råd om at du må søke ny kunnskap. Søk nye mennesker som har opplevd det samme. Det kan hende at du finner denne informasjonen unyttig, men det betyr ikke at håpet er ute. Søk etter informasjonen selv. Det er lettere om du aktivt jobber med din egen sorgprosess om hva det måtte være. Og jeg vil at du skal tenke på dette spørsmålet; Hva kan du egentlig gjøre?


Jeg håper dere har fått noen tips og råd som er verdifulle. Men fortsett å lete opp svar på egenhånd. Det er sånn jeg jobber i mitt arbeid. Hele tiden søke ny informasjon. Plutselig en dag kommer jeg over en video med 43 visninger på YouTube som er akkurat informasjonen jeg trenger. Det er ikke alltid de beste videoene som er best. Det er ikke alltid de mest populære artiklene gir best svar.

Fortsett å søke. Fortsett å lete etter dine svar. Gjør det til ditt fokus å finne svar på det du lurer på. Når du får fokus på det du kan gjøre, så vil det åpne seg opp nye muligheter for deg. Nye ting du ser, som du aldri hadde sett om du ikke hadde tilegnet deg dette fokuset.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: