Noen tanker om sorg

sorg

Vi går alle igjennom sorg. Sorg er trist, urettferdig og noen ganger så vondt at man ikke kan slutte å gråte. Likevel er sorg en del av livet som alle andre følelser mennesker føler. Alle går igjennom sorg. Det er ingen som lever et helt liv uten å kjenne på en slags form for sorg. 

Jeg er selv litt redd for å berøre dette temaet, men jeg har lest om det og opplevd det selv. Sorg er en del av oss mennesker, enten vi vil det eller ei. Og vi må få sørge og komme oss i gjennom sorgen for å kunne leve bedre. Ettersom dette er en blogg som handler om bedre tanker, så ser jeg stor verdi i å gi et forsøk på å sette ord på sorgen og prosessen det er.

Det som sorg også gjør med livet er at du lærer deg å leve med den, samtidig som den prøver å lære deg hvordan du kan bli et bedre menneske.

Det er ingen som forventer at du skal komme over tapet av noen du holder kjær i løpet av en uke. Men om du står i fast i sementen for lenge, vil den sakte men sikkert stivne.

Du kan ta to valg i sorgen, når den verste fasen er over. Du kan enten leve MED eller FOR den. Hva mener du med å leve MED sorg?

  1. Du tar et valg om at du skal være lei deg.Du tar et valg om at livet er så forbanna urettferdig at nå er det ikke verdi igjen av livet. En du holder du kjær – blir revet vekk fra livet mitt! Horfor?! Hvorfor skjedde det? Faen ta. Jeg godtar ikke det her. Jeg skal være lei meg så lenge jeg nå. Jeg skal ikke snakke om det med noen. Det går ikke.Livet skal ikke være sånn her. Jeg kan se glad ut, men innvendig er jeg så lei meg og så nedbrutt at jeg ikke orker å gå ut og møte folk, jeg orker ikke prestere på jobb, jeg orker ikke skolen, jeg orker ikke en dritt for livet. Det er så urettferdig. Jeg får ikke sove. Jeg klarer ikke smile. Jeg klarer ikke mer.
  2. Behøver det være sånn? Hva mener jeg med å leve FOR sorgen jeg føler?

    Nok en gang vil jeg snakke om fokus. Hva ditt fokus er når livet stormer som verst, er så kritisk viktig for din videre utvikling som menneske.Å leve FOR noe, betyr at du skaper verdi som en følge av noe.Hvis du mister en mor eller far eller en venn. Hvordan ville de at du skulle fortsatt livet ditt? Ville de se deg gråte over lange perioder? Vil de se deg bryte sammen på rommet ditt i fortvilelse og sorg?Eller ville de se deg LEVE? Oppnå dine drømmer?

    De ville sett deg lykkelig. Det er ingen som vil se noen de er glad i ha det vondt. Men du må ta et valg. Nå skal jeg leve FOR mor. Leve FOR far. Leve FOR min venn. Og vise dem at de gav meg styrke til å gå videre i livet, og endelig gav meg den verdien jeg trenger for å gjøre livet mitt verdt å leve mens jeg ennå kan.Du skaper verdi i ditt eget liv som en følge av tapet.

    Du lever for dem. Du skal vise dem, at siden de fikk ha deg i livet, så skal de få noe de kan være stolte av. Se deg smile. Se deg titte opp mot himmelen og tenke:«Takk. Takk for at du lærte meg å leve. Takk for at du viste meg at jeg kunne være sterk, og takk for at du lærte meg at jeg betyr noe i denne verden.»

    Du skal ALDRI glemme noen du mister. Men du bør gjøre alt du kan for å LEVE FOR. Ta vare på alle gode minner, for det er minnene som sitter igjen, og som du kan finne styrke i.

Du vil ikke tro hvor mange som har mistet en forelder, eller er foreldreløse, som har oppnådd utrolige ting i verden.
Bare ta en titt på denne listen;

http://www.withoutafather.com/celebrities.php

Barack Obama er president i USA, og han mistet faren sin da han var 21 år etter å ha sett ham kun èn gang før i livet sitt. Obama tok et valg. Jeg kan leve. Alle møter sorg. Men jeg skal leve FOR. Jeg skal skape verdi. Selv gjennom harde tider kunne Obama stå som den første fargede presidenten i USA og si til folket:

«Yes, we can!».

Du kan også. Vis verden hva du er laget av. Gjør dine medmennesker stolte.
Prøv så godt det lar seg gjøre å leve FOR sorgen. Ikke med.

Jeg har selv dårlige eksempler på å takle sorg. Jeg ble ofte innesluttet og vil helst ikke snakke om det. Det er ikke sunt. Det er ødeleggende. Og det gav meg dårlige betingelser for å takle den, og komme meg videre.

Jeg husker jeg var i min første begravelse. Det var så sterkt. Presten, musikken og gråtende ansikt. Jeg knakk. Gråt som en foss. Jeg var bare et barn, og jeg var kanskje ikke mer enn 8-9 år. Jeg husker begravelsen utrolig sterkt i minne. Det var så trist. For jævlig trist. Selv om personene som ble begravet ikke var mine nærmeste.

Etter dette har jeg vært i to begravelser i ung alder, men heldigvis er jeg takknemlig for at jeg ikke har fått oppleve noen nå som jeg har vokst opp og blitt eldre. Men jeg hadde så problemer med begravelser. Jeg gråt til og med i bryllupet når mamma giftet seg, fordi jeg syns mamma var så vakker, og at stemningen var så fantastisk.

Men så kom dagen da det var en begravelse som jeg ikke taklet å dra i. Bestefaren min skulle begraves. Jeg var utrolig glad i bestefar, men jeg var ikke med og tok et endelig farvel. Fordi jeg ikke taklet stemningen og tanken på at en av mine nærmeste lå i kisten. Jeg nektet å dra i begravelsen.

Er det noe jeg angrer på nå som jeg er blitt eldre, er det nettopp at jeg ikke dro i denne begravelsen. Det er faktisk en utrolig stor del av å bearbeide sorgen å få tatt et endelig farvel. Det føles verdifullt å hylle et menneske med en siste seremoni. Og senke et liv til jorden, og forene mennesket med jorden og universet.

Så jeg bærte på sorgen over at bestefar var borte i mange år. Det tok 6 år før jeg besøkte graven hans. Når jeg ble eldre, fikk jeg tatt et endelig farvel. Så mamma kjørte meg til kirkegården han ble gravlagt, og jeg gikk bort til gravstøtten alene og leste navnet hans på steinen. Tårene kom. Det var andre mennesker der, og selv om jeg på den tiden brydde meg altfor mye om hva andre syntes om meg, så klarte jeg denne dagen å gi blanke i dette.

Jeg tok farvel. Jeg fortalte bestefar at jeg var lei meg for at jeg ikke fikk dratt i begravelsen hans. At jeg var feig. Men at jeg var utrolig glad i han. Og at jeg for alltid vil huske den smittende latteren hans og gleden han klarte å bringe inn i livet mitt. Det fortalte jeg til han med ord mens jeg holdt en hånd på gravstøtten. Da kom tårene i full styrke og dryppet ned på de fine blomstene jeg og mamma hadde kjøpt til han. Jeg satt der en stund og tenkte kun på han.

Det var en helt fantastisk følelse å forlate kirkegården. Jeg satt stille og gråt i bilen, men jeg var like lettet som jeg var trist når jeg tittet ut av vinduet og så kirkegården forsvinne bak bilen. Det kjentes så utrolig godt å ta farvel med bestefar. Nå fikk jeg endelig sagt til han hva jeg egentlig burde sagt til han i begravelsen. Nå fikk jeg endelig tatt farvel. Og derfor ble det lettere for meg å verdsette de gode minnene. Uten å kjenne på følelser av hva jeg burde sagt eller hva jeg burde gjort når jeg sørget som mest.

Neste gang det er en begravelse jeg kan få være en del av, så skal jeg være der. Nå ser jeg en utrolig stor verdi i å ta et endelig farvel.

Selvfølgelig er sorg en prosess som det tar tid å bearbeide. Det handler ikke om å glemme. Det handler om å kjenne på følelsene. Gå i gjennom følelsene! De går ikke bort før man har følt på sorgen lenge nok.

Verdsette det livet som gikk bort, og ta vare på de gode minnene. Uansett hvor hardt livet slenger deg i bakken, så vil tiden hjelpe deg til å bearbeide. Du vil komme sakte, men sikkert opp på beina igjen.

Jeg leste en bok av Mia Törnblom der hun beskrev sitt møte med sorgen etter at hun mistet mannen sin. Mia er kanskje Skandinavias største motivasjonsdronning, og hun er tidligere rusmisbruker som tok et oppgjør med seg selv og startet å leve et liv der hun etter hvert ble en av Sveriges mest ettertraktede foredragsholdere.

Når hun mistet mannen sin, så følte hun at det var urettferdig at han døde og ikke hun. Selv om det hørtes fælt ut. Men den første tiden etter at han ble revet vekk fra livet hennes, så var hun sint. Frustrert. Lei seg. Skamfull. Hun hadde så mye vonde følelser. Dessuten var han en trygghet i livet hennes som ikke var der lenger.

Det Mia gjorde var å skrive brev til mannen sin. Hun tok et valg om at han fortsatt var tilstede for henne, og at hun kunne skrive til han. De første brevene hun skrev var preget av vonde følelser og sinne for det som hadde skjedd. Men skriving er terapi, og etter hvert som hun skrev flere brev, så fikk brevene en annen verdi.

Hun bestemte seg for å skrive om de gode stundene de hadde hatt sammen. Og hun klarte å være tilstede med mannen sin og få uttrykt sin glede over tingene de hadde opplevd sammen. Hun skriver at hun i dag ofte opplever at hun smiler og tenker på mannen som hun mistet, fordi hun klarer å skrive til ham om de gode stundene de hadde sammen. Dessuten kunne han fortsatt hjelpe henne ettersom han fortsatt var tilstede for henne.

Det er derimot ingen fasit på hvordan man takler sorg. Mia sitt eksempel er måten hun lærte seg å takle det på. Jeg syns det er viktig for deg at du finner noen å snakke om tapet du har opplevd om du ikke får snakket nok om det. For jo mindre du får snakket om sorgen, jo værre er den å takle.

Hun fortalte også om en gutt som hadde mistet faren sin. Denne gutten opplevde at vennene hans sluttet å snakke med han fordi de var redde for hva de skulle si. Han syns det var så vanskelig når han ikke fikk snakket om sorgen sin, og derfor ble alt mye verre for han.

Han finner stor verdi i å få snakket om de gode stundene fra faren han mistet og det ble lettere for han når det hadde gått litt tid og vennene hans ble klare for å snakke. Det ble i alle fall enklere for de å forholde seg til hans sorg når han selv hadde fått sørget lenge alene.

Faktisk tror jeg at denne atferden som han opplevde er veldig vanlig. Det kan også gjelde for eksempel skilsmisse. Man blir redd for å snakke om det med den det gjelder fordi man er altfor redd for å si noe feil.

Og det er veldig synd når man får en slik tankegang. Du kan ikke forvente at en sorg går bort. Men du kan lære deg å leve bedre med sorgen og få en mer skånsom sorgprosess for deg selv om du får snakket om den. Det er så viktig å hylle et tap ved å ta vare på de gode minnene og fortelle dem videre, slik at personen som har gått bort fortsetter å leve videre i vakre minner.

Jeg vil at du skal tenke på dette neste gang du har en venn som har mistet en person. Få til en samtale. Mia forklarer at man kan spørre; «Jeg hørte hva som har skjedd..» Pause. Og dersom vennen din vil snakke om det, så snakker vennen din. Hvis ikke lar du være. Men se an situasjonen og finn ut om vennen din vil prate.

Det er ikke alltid nok med å fortelle at man er der for noen. Noen ganger må man ta ansvar selv og stille opp. Det mest betydningsfulle du kan gjøre, er å tilby en samtale. Spør om de gode minnene. Spør hvordan vennen din takler det. Spør hvordan hverdagen går. Få snakket om det. Ikke gjem det bort fordi du er redd.

Legg opp ledende spørsmål og finn ut om det er riktig tidspunkt å snakke om det. Vil vennen din snakke, så er det en fantastisk befrielse å få utløp for sorgfølelser.

Og dersom du selv opplever sorg – tenk på de gode minnene.
Tenk på verdien et menneske har gitt deg. Tenk så heldig du var som fikk leve med denne personen.
Vær takknemlig for de gode stundene og spør om du kan få snakke om det med noen du vet bryr seg om deg.
Eller skriv ned følelsene dine. Eller oppsøk en terapeut. Ikke gjem deg bort. Det kan være veldig dumt.

Og i sluttfasen av sorgen – prøv å leve for den. Og ta et valg om å kjempe videre.

Bygge et sterkere sinn, og oppnå hva du måtte ønske. 

Nei, det er ikke enkelt. Men det kan lett bli verre om du prøver å gjemme vekk følelsene dine. 

Gråt i armene til noen du er glad, eller gråt alene. Få kontakt med følelsene dine. 

Så kan du tilslutt gå videre med livet ditt. Og det vil gi deg en bedre hverdag. 

Trøstende klem
Marius

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: