Filosofi Fredag del 2

bjørn1

«Jeg skal gi det en sjanse!», sa Bjørn halventusiastisk og litt snurt forrige fredag.

«Hva er det værste som kunne skje?», avsluttet jeg.

Denne fredagen har Bjørn og jeg samlet oss ved krakken igjen. Han vil utvikle og produsere en kløpinne for bjørner som sliter med å klø seg godt i pelsen. Men han er så nedstemt at jeg nesten blir en sur padde selv. Det skal jeg derimot ikke la skje meg! Så med nytt mot setter vi igang samtalen igjen. 

«Hmm.. Det værste?» brummer Bjørn lett. Han virker litt lettet fordi han har fått luftet ideen sin, men han ser absolutt ikke noe lys i tunnelen av den grunn. Han tar seg til hodet og tenker så jeg kan høre det knaker helt bort til der jeg sitter. Jeg venter spent på et svar, men han drar lenge på brummingen.

Etter en stund, når stillheten tar over brummingen, så svarer han:

«Det værste er vel kanskje at.. Hvis. Nei. Eller jo. Det værste er vel at jeg satser både hi og honning på å få til dette greiene også går det rett åt skogen. Enda mer enn det gjør nå. Så står jeg der med ubrukelige bjørnelabber og klør meg hardere i hodet enn jeg gjorde akkurat nå uten verken mat og drikke.»

«Det hørtes ikke særlig bra ut. Jeg foreslår at dersom dette skal skje, så er det veldig mye som skal gå galt! Har du sett noen andre bjørner som har klødd seg med en spesialtilpasset kløpinne?»

«Neeeeei… Jeg har vel ikke det. Men jeg er litt redd.»

«Redd? DU? Du er en svær bjørn son nyter stor respekt og du har hele verden for dine labber! Du sa jo selv ville få mer ut av livet ditt enn å spise honning og stjele piknikkurver? Er det ikke verdt det?»

«JO!» sier Bjørn med høy røst.
«Det er det! Jeg må bare… Tenke etter hva jeg skal gjøre. Det er så vanskelig å starte. Men jeg har jo en stor drøm om at denne pinnen skal bli til med mitt navn på. Ja, det hadde vært noen skikkelige saftige saker.»

«Som nyplukket honning fra en fersk bikubbe?», sier jeg for å få opp entusiasmen hans.

«Som nyplukket honning! Forresten, ikke snakk så mye om mat er du grei. Jeg er grådig sulten, og det er en stund til laksen begynner å gyte. Hva skal jeg gjøre, Marius?»

«Herlig å høre at du vil dette. Det er første steg. Du må ville det. Du må faktisk ville det såpass mye at du er redd for at du ikke får sjelefred dersom du ikke får realisert kløpinnen. Du må ville det såpass mye, at du er villig til å ofre livet du har nå – for et bedre liv senere. Henger du med?»

«Ja, joda… Men jeg har det veldig bra nå, egentlig. Honningen flyter med sin tilstedeværelse, og som jeg sa istad så er gytesesesongen for laksen snart her. Jeg vil ikke gå glipp av det da.. Men jeg skjønner kanskje hvor du vil. Jeg må altså sove litt mindre, se litt mindre på de brunstige binnene som strutter langs skogspromenaden, og kanskje starte å jobbe litt med kløpinnen?»

«Haha, det kan være lurt! Men du trenger ikke gå glipp av de livsviktige tingene. Men bare vit at det krever en del for å få noe produsert. Det er mye som må på plass, og mye som må gjøres. Så bare husk at det er ikke noen vei skåret i krystalliserte diamanter du skal bevege deg på. Du vil få noen nedturer, men det vil være verdt det.»

Bjørn virker litt mer ivrig nå. Han forklarer meg litt om hvordan dagene hans er, og at det kanskje ikke er så mye som skjer. Han bruker mesteparten av tiden til å sløve. Dette må vi få gjort noe med. Men det første steget må vi ta først. Vi må skape litt godfølelse for en stakkars bjørn!

«Nå skal vi prøve noe kult. Noe jeg tror du ikke har gjort før. Du har sikkert dagdrømt mye, men vi skal ta det til et nytt nivå! Nå skal vi visualisere livet ditt slik du vil ha det! Nå skal vi fjerne alle barrierer og finne frem et bilde av hvordan livet ditt ser ut som kløpinne-gründer. Okei! Lukk øynene!»

Bjørn lukker øynene og setter seg opp. Denne tanken likte han. Dette hadde han ikke gjort før! Så nå må han tenke nytt.

«Jeg er klar», sier Bjørn, og jeg må ta et lite sekund og humre litt for meg selv med synet av denne bjørnen som faktisk vil bli en kløpinne-gründer, og sitter der med rak rygg og lukkede øyne. Jeg syns det er kult og modig gjort.

«Jeg vil at du skal fortelle meg hva du ser når jeg stiller deg spørsmål. Mitt første spørsmål er; hvordan er følelsen av å være kløpinnegud?»

«Wow. Marius, det er fantastisk! Jeg bor med god utsikt nede ved skogen. Rett ved lakseelva. Jeg kan høre fossen bruse når jeg ligger i hiet mitt, og den vakreste og tykkeste binnen i skogen ligger ved siden av meg og klør seg med pinnen min. Og nå må du ikke tenke koffert din gris, for jeg snakker selvfølgelig om kløpinnen!»

«Ro ned to hakk da! Jeg prøver å holde fokus her og sette meg litt inn i settingen så jeg kan stille deg gode spørsmål», sier jeg selv om jeg ler inni meg.

«Ho gir meg komplimenter hver dag for pinnen, for den er så fantastisk i bruk. Utenfor hiet vårt så har vi hulet ut mange trær som er stappet med kløpinner, og vi har butikktid fra kl 5 på morningen til kl 14 på dagen. Vi har godt salg og fine åpningstider, og vi får nytt dagen med laksespising og blåbærplukking når arbeidsdagen er over. Hva er det du kaller laksespising? Sjushi?»

«Haha, sushi ja. Det er godt. Fortell meg mer! Dette høres vanvittig flott ut!» sier jeg entusiastisk.

«Jaja! Hør nå! Jeg har faktisk fått meg en haug med gode venner, fordi alle er så glad i kløpinnen. Til og med drittsekken Bjønnleif har byttet ut rivalisering med hyggelige ord. Ugla kommer stadig med masse brev om lykkelige bjørner som nyter godt av kløpinnens fantastiske egenskaper og simpelhet. Mange skriver at de er misunnelige, og mange spør til og med om de kan jobbe for meg!» sier Bjørn mer oppspilt enn noensinne.

«Jeg føler meg trygg. Det er godt å vite at jeg har oppfunnet noe på egenhånd. Og jeg er stolt over at jeg tok skrittet og kastet meg ut i det. Jeg tenker tilbake på mitt første møte med deg og tenker på hvor negativ og kjip jeg var der jeg satt på krakken. Jeg føler meg en som million honningkrukker!» Han smiler. Tydelig tilfreds med hva han ser.

«Dette er kjempebra, Bjørn! Du har virkelig tenkt på det her ofte, eller så hadde du aldri klart å se alt dette for deg så bra som du har gjort. Kanon! Nå vil jeg at du åpner øynene.»

Bjørn åpner dem opp. Smiler fortsatt, men det blekner fort.

«Jaja. Det hadde vært skikkelig saftige saker det»

Jeg forteller Bjørn at når man visualiserer noe, så får man en retning. Det er mye lettere å ta valg som styrer deg i retningen av sitt drømmeliv, bare man får sett det for seg. Det blir som en mal, og som et bilde man kan strebe etter å leve etter. Jeg spurte også om hva det værste som kunne skje var, slik at han skulle få kjenne på følelser av nederlag og deretter suksess for å gi bedret motivasjon. Det er et fantastisk verktøy, og jeg ber han om å gjenta denne øvelsen når han dagdrømmer neste gang. Kun suksessen denne gangen. Jo oftere – desto bedre. Og jo mer detaljert og klar retning.

Neste gang skal vi sette i gang med nye øvelser for å skape fremdrift mot drømmen. Jeg planlegger at vi skal møtes ved fossen der laksen gyter for å gjøre følelsen av å lykkes sterkere. Jeg har noen morsomme øvelser han skal få prøvd seg på, og det kommer til å bli sabla gøy!

Følg med neste fredag!

En kommentar om “Filosofi Fredag del 2

Legg til din

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: