Til Alf, Olaf, Frøydis, Gunvor og Borghild

gamle

La oss ta et lite øyeblikk, for å dedikere litt tid til den eldre garden. 

Det er mye skriverier om at generasjoner som nå vokser opp i dagens samfunn blir bombardert med press på sosiale medier, drikkepress og prestasjonspress. Med økning av sosiale medier, så har vår tilnærming til selve livet blitt snudd på hodet. Før var vi ute, snakket med hverandre og klatret i trær og hjalp til i fjøset, mens nå sitter vi inne og trykker på oss leddgikt i tomler og fingre. Vi er sjokkert over et stort press fra samfunnet, men vi skaper det i grunn selv når vi kaster oss på diverse trendbølger angående trening, mote og utdanning.  Vår største frykt er å bli ekskludert fra vårt flotte samfunn. «Flokken» er en viktig arena der man må prøve å skaffe aksept og bli godt likt.

Så hva har dette å gjøre med navnene i overskriften?

Navnene er typiske for den eldre generasjonen. Og det er lett å se på de eldre, og faktisk glemme hva slags nydelige skapninger de er. Jeg er ofte ute og går i gågata i byen jeg bor. Jeg har gode dager og jeg har dårlige dager, men jeg har lært fra min mor at man skal være hyggelig mot andre og smile. Så etter beste evne så prøver jeg å smile til diverse folk jeg går forbi.

Og nå kommer poenget mitt.

Det er sjeldent man kan smile til jevnaldrende og få respons.
Du møter kun et blikk som styrer rett fram i et tunnelsyn, og det er som regel også musikk i ørene som gjør det enkelt å holde fokus på tunnelen sin. Så deilig. Lukke verden ute og skyte hjem som en prosjektil og komme seg tilbake til sine gjøremål. Hvorfor skal man smile tilbake til et søkende blikk uten at man har noe kjennskap fra før?

Og det er nå jeg skriver til Alf, Olaf, Frøydis, Gunvor og Borghild. Dere smiler alltid tilbake.
Gunvor med rullatoren som går sakte, men sikkert og skjelvende fremover og smiler så fint tilbake når jeg smiler til henne. Alf som gjerne begynner å snakke med meg uten grunn. Olaf som spør etter veien og som takker som om jeg har gitt ham en gave når jeg peker en finger i retning av dit han skal.
Frøydis som legger en hånd på skulderen min når hun snakker og stråler varme.
Borghild som forteller en historie om da hun gikk med truger gjennom snøstormen i sine yngre dager, men som unnskylder seg for at hun opptar tiden min. De bryr seg. 

Du føler deg viktig når du snakker med dem, og jeg tror de smiler fordi de har godtatt sin plass i flokken. De bryr seg ikke om aksept, men de bryr seg om å ha det bra. For hva kan man egentlig gjøre som menneske? Jeg mener, er det noe man virkelig kan gjøre, så er det å smile til sine medmennesker. Bry seg. Den eldre garde har ikke tunnelsyn, men de ser på sine medmennesker, og de ser på omgivelsene.

Et smil er ikke bare et smil. Et smil utløser hormoner som fremmer humøret og immunforsvaret.
Så om du ikke har tenkt å være så produktiv en dag, så kan du jo prøve med et smil og se hvordan du føler deg?
Og om du syns det er vanskelig, så prøv å se etter rullatorer eller rolig gangtempo, og se hvordan de gjør det.

For det er de eldste som er eldst, og som får deg til å føle deg velkommen uansett hvor du er.
Se og lær.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: