Ærlig og jævlig del 2

Prisoner

Jeg var veldig langt nede nå. Hverdagen var snudd opp ned. En blanding av at jeg ikke helt forstår hvorfor jeg gjorde det og en usikkerhet om fremtiden formet store deler av tankene i hverdagen. Jeg skulle til Bali for å studere om to uker, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så jeg ringte til politiet og spurte om hva som skjedde. Jeg har jo ingen erfaring med å gjøre noe sånt, og jeg har ikke venner som har dratt det så langt som jeg gjorde det heller. Tanker om at jeg skulle bli stoppet i passkontrollen på Gardermoen og bli slengt i kasjotten dukket opp. Hvem vet? Ikke jeg.

Politiet er derimot veldig behjelpelig. De prøver så godt det lar seg gjøre å legge til rette for prosessen går anstendig for seg. Jeg måtte svare for meg i et politiavhør over telefonen dagen etterpå, og jeg skulle få gjøre ferdig rettsprosessen når jeg kom hjem igjen. Flott. En bekymring mindre. Det var ikke noe problem for meg å reise til Bali, bare jeg leverte førerkortet mitt på nærmeste lensmannskontor og sverget med ti kniver i hjertet at jeg ikke skulle kjøre bil der nede. Dette var dagen etter og det var første gang jeg smilte og måtte le når tjenestemannen i andre enden sa dette. Det skal jeg klare å holde meg unna. Vær du trygg.

Nå var steg to i anmarsj. Jeg måtte jo på jobb uansett hvor fristende det var å bli hjemme og skamme seg i skammekroken. Og selvfølgelig har jeg to forskjellige jobber på den tiden for å spare opp mest mulig penger til utdannelsen.
Rimi og barnehage. Om jeg ikke var skamfull nok fra før, så måtte jeg nå fortelle hva som hadde skjedd til noen andre enn nærmeste familie. Jeg sender en melding til sjefen i barnehagen og forklarer hva som har skjedd. Får til svar at det kan skje den beste og det letter litt på stemningen. Jeg fant styrke i barna og jeg fikk litt fri fra de verste tankene når jeg fikk leke og ha oppmerksomheten rettet mot dem. Jeg elsker å være med barn, og det var befriende. Får litt mer latter inn i hverdagen nå.
Så drar jeg på Rimi og forklarer hva som har skjedd til noen av de jeg jobber med, men ikke alle. Får trøstende ord.
Og jeg fikk en kommentar som jeg trengte; «Dette er ikke deg, Marius. Det vet du. Det kan skje hvem som helst. Du vet at du er bedre enn dette.» Det hjalp.
Jeg klarer å smile til kundene fra første dag med jobb, for jeg er ikke en person som er trist utad. Viste grei styrke da, men jeg så ikke på det som styrke. Det var et godt kamuflert kaos av følelser inni meg, og man kan ikke bare tenke positivt og se fremover når noe så drastisk skjer. Det må modnes med tiden.

Så et par uker sener dro jeg avgårde til Indonesia. Med forventningene kraftig dempet av en dritthendelse. På flyet sitter jeg ved siden av min beste venninne, som også skulle dit. Forteller tilslutt om det som har skjedd, og ho blir overrasket. Men ho ble ikke så sjokket, for ho forsto ikke alvoret helt og vil alltid mitt beste, så jeg kunne ikke sittet ved siden av en bedre person på flyet. Styrke finner man i gode venner i tunge stunder.

En gjeng med kompiser og jeg flytter inn i en villa som ligger en sykkeltur unna skolen. Egne tjenere, basseng, air-condition på rommet og stor og fin uteplass. Virkelig et drømmested. Skal ikke legge skjul på at det hjalp. Men det som hjalp meg enda mer var å få avstand fra det som skjedde. Å befinne seg på motsatt side av jordkloden var deilig. Selv om tankene ikke forsvant, så ble jeg gradvis mer og mer lykkelig der nede. En av mitt livs beste opplevelser. Masse nye bekjentskaper og jeg fikk lære masse om trening som er en stor lidenskap. Ja, nå var livet bedre. Men det var ikke bra. De første festene der nede dro jeg heller hjem og stirret tomt i bassenget fra den lilla sofaen, enn å bli med de andre på byen. Jeg fikk et anstrengt forhold til alkohol etter hendelsen, og jeg liker ikke å miste kontrollen.
Sakte men sikkert så blir jeg mer og mer fri fra tankene, og så lenge jeg får trent og vært med gode venner så er livet deilig. Så ble det omsider klart for hjemreisen.

De fleste gledet seg til å komme hjem. Tre og en halv måned i tropiske strøk et reisedøgn fra hjemmet gav hjemmelengsel for de fleste, men jeg gledet meg ikke så mye akkurat. Mens de andre fikk se igjen familien, hunder, kjærester og venner, så visste jeg at det første jeg skulle gjøre var å komme meg i retten. Selvfølgelig gledet jeg meg til å se igjen familie og venner, men den gleden druknet delvis i uvitenhet om hva jeg skulle få som straff for det jeg gjorde. Det var tross alt ikke pent. De vonde følelsene bygger seg opp igjen og fyller opp mye plass i tankene mine når jeg kommer hjem. Men det er deilig å klemme på mamma, lillebrødre, lillesøster og storesøster. Og gå tur med hunden vår.

Så er det tid for å bli stilt for retten. Jeg får endelig vite min straff. Jeg har kommet inn på idrettsutdanning i Lillehammer og har bestemt meg for å flytte inn med noen andre kompiser av meg og gleder meg.

Men noen ganger i livet så går det ikke alltid som planlagt.

Noen ganger må man sette milepæler på vent, og tilpasse seg situasjonen man havner i. Jeg blir dømt til noen uker i fengsel. Og jeg må ut med svimlende summer for min lommebok i form av erstatning for autovernet jeg smadret. En pen bot i tillegg til den summen ble det også. Og som flaks var så hadde jeg solgt bilen jeg kjørte til min tidligere stefar. Påkostet fra verksted var den også. Like greit å samle opp så mye kostnader som mulig, så slipper jeg å få håp om skolegangen i Lillehammer. Det blir ikke noe skole for meg nå. Her må det jobbes. Både for penger og for tankene.

Jeg skulle i fengsel. JEG! Marius Sørlie i fengsel. Hva i helv…? Jeg husker jeg satte meg som mål når jeg var yngre om at jeg aldri skulle dit. Det var ikke et mål engang. Det var en selvfølge. Jeg skulle holde meg lovlydig og oppføre meg. Det var det som var meg. Nå skal jeg dit. Sammen med andre kriminelle. Sammen med narkolangere og voldsmenn. Dit skulle jeg nå. Bra jobba, Marius.

Noen dager senere ringer de fra fengslet og jeg får bestemme litt selv når jeg vil inn, ettersom det ikke var en lang dom. Nei, få meg inn så fort som mulig. Dette må jeg få unnagjort!
Jeg får en dato, og jeg føler meg så jævlig langt vekk fra der jeg vil være. Jeg føler meg så ukomfortabel. Føler at det er urettferdig. Gruer meg til å være i fengsel når andre stiller spørsmål om meg. Gruer meg til å stå over fotballkamper med laget fordi jeg skal i føkkings fengsel. Gruer meg til piggtrådgjerdet.

Følg med videre hvis du lurer på hvordan det er å være i fengsel. Hvordan det er å jobbe med tankene når man er gjerdet inne. Hvordan jeg forberedte meg for mitt personlige mareritt.  Fortsettelse følger.

Tusen takk for støtten jeg har fått. Overveldende. Det betyr mye for meg! 

cropped-cropped-aaaa-slutt-av-innlegg.jpg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: