Ærlig og jævlig

storm

Jeg skriver mye om motgang, og forteller deg hvor viktig det er at man henter læring fra feilene man gjør. Ta vekk det negative, og dra med deg det positive. Du må som regel gjøre noe feil for å gjøre det rett. Så nå tenkte jeg at jeg skulle prøve og få deg til å få litt perspektiv og lære litt om hvordan jeg taklet min verste storm. For en gutt som alltid har vært den snille gutten, og ikke blandet seg inn i noe tull – så var dette virkelig heftige saker for meg. Jeg har gruet meg lenge til å skrive om dette, men jeg føler det er utrolig viktig. Jeg føler at noen kan dra læring av det jeg har gjort. Og da er det verdt det. Det er usensurert og usminket. 

Det er en rolig dag i februar for to år siden. Jeg jobbet for tiden på Rimi og gledet meg til å dra på «avskjedsfest» med noen venner av meg. Det var snart klart for avreise til Bali for personlig trener-utdannelse, og jeg gledet meg virkelig. Det var bare to uker til avreise, og starten på et nytt og bedre kapittel var snart i anmarsj. Jeg jobbet til sent, og dro på fest etterpå. Det var jo musikk på puben der jeg kom fra, og det var ikke hver helg det var live-musikk som spilte! Dessuten ville jeg være med gode venner før jeg reiste. Kose oss før veiene våre skilte lag. Jeg skylte ned rom og cola og noen øl. Drakk kanskje litt fort. Var litt sliten fra jobb. Må jo komme i form! Viktig det når man er på fest. Vil ikke være noen festbrems selv om jeg kom sent. Så drakk vi et par timer før vi dro avgårde.

På puben ble jeg enda mer full. Tok kanskje bare en øl der, men jeg hadde fått mer enn nok. Jeg begynte å miste kontrollen. Det var ikke likt meg, men jeg tenkte ikke over det akkurat der og da.
Jeg fikk nemlig en bedre tanke – jeg måtte ut og kjøre bil.
Akkurat hva jeg skulle eller hva jeg drev med forstår jeg veldig lite av, men jeg fikk for meg at det var nødvendig. Med høy promille skulle jeg kjøre. Av sted. Jeg husker ikke så mye av bilturen, men jeg husker de første meterne. Så ble det mer eller mindre svart. Jeg kjørte en lang strekning i høyt beruset tilstand. Så ble det stille. Og jeg sovner.

Jeg våkner. Hører ingenting. Jeg forstår ingenting. Jeg prøver å gire til første gir, men det funker ikke. Jeg prøver å starte bilen, men det funker ikke. Prøver flere ganger. Skjønner fortsatt ikke hva som har skjedd. Bilen er smadret. Jeg er i en våken tilstand. Beruset. Fylt med adrenalin. Forstår fortsatt ikke hva som har skjedd. Før blålysene kommer. Og døren ved meg åpnes av en politikonstabel.
«Hva faen gjør du her?!» tenkte jeg inni meg. Hvorfor skal jeg bli med deg? Jeg blir selvfølgelig med. Underbevisstheten tar fortsatt hensyn til at jeg har dyp respekt for politiet. Jeg gjør ingen motstand og blir med ut. Ut av bilen. Ut av vraket. Jeg merker ingenting. Det er som å sveve. Jeg veksler mellom å gråte uavbrutt og så skrike ut: «Hva faen har jeg gjort? Hva har jeg gjort?!». Gråter litt til. Forstår fortsatt ikke alvoret. Før jeg snur meg. Og ser en bil som er kræsjet inn i et autovern. Det brant seg fast i meg. Dette bildet. Denne følelsen når jeg snudde meg. Panikk. Redsel. Beroligende følelser fra rusen i blodet. Hjelpeløshet. Jeg fortsetter å veksle mellom gråt og fortvilelse og beroligende følelser til jeg blir satt inn i politibilen. Politiet stiller meg masse spørsmål, og jeg svarer på noen. Husker ikke spørsmålene noe særlig, og ikke hva jeg svarte. Det neste bilde jeg husker er flere blålys. Ambulanse denne gangen. Ber meg bli med til bilen deres og geleider meg bort. Klipper opp klærne mine. Hva har jeg gjort?!

De spør meg om jeg vil ringe noen på båren jeg ligger på, og jeg ringer kompisen min og min tidligere stefar. Tørr ikke ringe mamma. Nei, ikke mamma. Ikke la mamma vite det her. Hold kjeft om det her til i morgen. Jeg ber deg sier jeg til min tidligere stefar. Jeg tror ikke på deg sier han. Det er sant sier jeg. Han tror på det tilslutt. Ikke kjør i fylla sier jeg til kompisen min. Faen så dum du er svarer han. Jeg vet det sier jeg. Jeg vet ikke hva jeg skulle. Ikke kjør i fylla kompis. Ikke gjør det.

Husker ikke turen i ambulansebilen bortsett fra samtalene jeg hadde. De stiller meg spørsmål. Jeg vet ikke hva jeg svarer. Forsvinner inn på sykehuset. Blir lagt i en seng et eller annet sted med kanyler og poser og alt mulig drit. Sovner. Våkner. Sender snap til noen venner om at de ikke skal kjøre i fylla. Et bilde av meg med nakkekrage i sykesengen. Galgenhumor. Forstår fortsatt ikke alvoret. Sovner.

På sykehuset våkner jeg til frokost. En hyggelig mann kommer med mat. Jeg tar noen biter og drikker litt vann. Er ikke så sulten nå. Han sier jeg har vært heldig og sluppet unna med noe alvorlig. Jeg kjenner det nå. Heldigvis satte jeg på meg beltet. Nakkesleng hadde jeg også fått, men jeg var heldig. Selv om det gjør vondt akkurat der belte var festet, så hadde det reddet livet mitt. Jeg forsto det ikke da, men jeg vet det nå. Bilen var smadret. Politiet antok at det var høy hastighet når det smalt.
«Du kan dra hjem nå». Opp av senga og ut til resepsjonen for å låne en telefon. Min hadde gått tom for strøm. Ringer min tidligere stefar. Jeg vil ikke snakke med mamma nå. Jeg orker det ikke. Vær så snill. Fomler litt med telefonen, slår nummeret hans feil et par ganger før jeg klarer det, og han kommer for å hente meg. Så setter jeg meg ned på en benk ved utgangsdøren og venter. Det kommer et lykkelig par gående. De har nettopp fått et nytt medlem i familien. En vakker baby. En liten søster som hopper lykkelig rundt. For et herlig syn. Et av livets mirakler. Her satt jeg. Med oppklipte klær. Uvitende om min straff. Uvitende om fremtiden. Det var ikke noe vakkert ved det. Skyldfølelsen griper fatt i meg. En liten tåre. Skjerp deg, Marius.

Jeg blir hentet. Mamma ringer meg på veien hjem. Å herregud. Jeg ble kvalm når ho ringte. Visste at nå. Nå skal jeg skuffe deg, mamma. Nå skal du ha all mulig grunn til å ikke være stolt av sønnen din. Nå skal du få vite hva jeg har drevet med. Kommer hun til å tilgi meg? Jeg kjenner jeg blir kvalm bare av å beskrive følelsene den gangen. Det er helt jævlig. Jeg elsker mammaen min. Ho jobber alltid så hardt for at barna hennes skal ha det bra. Bryr seg alltid om oss. Beskytter i situasjoner som man føler seg nede. Nå. Nå skal du få høre hva jeg har gjort, mamma. Jeg orker ikke skrive om samtalen engang. Du kan tenke deg hvor jævlig den var. Har du noengang skuffet noen så mye at du blir kvalm?

Det var helt forferdelig å snakke med mamma i telefonen den dagen. Men det var flere ganger verre når jeg kom hjem. Åpnet døren. Og valset inn med oppklipte klær. Jeg så ned. Orket ikke se opp.

MEN GUTTEN MIN, HVA HAR DU DREVET MED NÅ?
Jeg vet ikke..
SKJØNNER DU IKKE AT JEG BLIR LIVREDD?
Jo, mamma..
DU MÅ ALDRI GJØRE SÅNN IGJEN!
Nei, jeg skal ikke det..
HVORFOR GJORDE DU DET DA, MARIUS?!
Jeg vet ikke, mamma..
JEG ER SÅ GLAD FOR AT DET GIKK BRA MED DEG, GUTTEN MIN!
Ja, mamma…

Jeg gråter. Hjelpeløs i armene til mamma. Tårene spruter. Tårer som presser på som en følge av et voldsomt trykk av vonde følelser. Vi hadde besøk av en venninne av mamma som prøver å komme med oppmuntrende ord. Ingenting får feste hos meg nå. Jeg er fylt til randen med skam, dårlig samvittighet og redsel. Hva har jeg gjort? Hva har jeg gjort? Unnskyld for at du måtte oppleve det her, mamma. Tårene fortsetter å presse seg på. Jeg forstår alvoret nå.

Hva som skjedde videre og hva slags tanker jeg gjorde etter dette, skal du få vite i morgen. Jeg vet at det var dumt. Jeg vet at det var kriminelt. Jeg vet at det gjorde skam for familien. Skam for meg. Jeg vet at det alltid kommer til å bli en del av meg. Men hvordan reiser man seg – etter å ha blitt slått ned med en brutal knockout? Fortsettelse følger.

person

5 kommentarer om “Ærlig og jævlig

Legg til din

  1. Ja du Marius dette var veldig bra,at du tørr og vil skrive om dine egende opplevelser, ang det å kjøre beruset. Dette står det stor respekt av.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: