Reis deg opp

Jeg har tatt et steg langt utenfor komfortsonen, og skrevet et dikt. Jeg liker å skrive dikt, og det er en fin måte å få brukt sine kreative egenskaper. Hvis jeg kan tøye hardt i komfortstrikken, mens du lærer noe – så blir vi bedre sammen!

Du falt så langt ned, og du slo deg hardt
Ingen kom til unnsetning, selv om det smalt
Du ropte på hjelp, men ingen kom
er det ingen vei ut fra min storm?

Du så ned på knærne, med rennende blod
du skrek høyere enn noen skulle tro
men ingen kom da stormen pisket
de du trodde skulle være der, ble plutselig utvisket

Så tittet du deg rundt, men det var ingen å se
Kjære noen, jeg blør på mitt kne
Jeg får legge meg ned og gråte en stund
saltsmaken på lepper og blodsmak i munn

Hva skjedde med livet som var så godt å leve
Hvorfor får jeg tanker som ikke lar meg sveve?
Jeg biter tennene sammen og drømmer meg bort
Jeg har kun meg selv og tankene av en rar sort
Som ingen forstår for det er bare meg
Som er ensom i stormen, og mangler en vei

Jeg spør meg selv hvorfor, hvorfor er det slik?
Før hadde jeg drømmer, og følte meg unik
Ingen glede og masse sorg
Det er kun fyrstikker som beskytter min borg

Jeg trenger en som kan smile og se en mulighet
som ser mye klarere, og som innerst inne vet
At jeg ikke passer inn i stormen, men høyt der oppe
jeg vet at jeg kan smile, men det er altfor lett å stoppe

Jeg trenger en som kan se meg, og tørke vekk mitt støv
som sier at jeg ikke kler blikket, som tilsier at jeg er sløv
kjære noen, finnes du der ute?
Eller har jeg for alltid valg feil rute?

Jeg vet at du finnes, men jeg ser ikke klart
jeg har gjort gode ting, for det har jeg blitt fortalt
jeg svevde før, og kan gjøre det igjen
jeg begynner å få troen på at jeg kan komme hjem

Ja, jeg kan finne veien og jeg kan se brua
som viser veien til der jeg får trua
jeg vet at det er tøft, men nå må jeg børste vekk støvet
Jeg er ingen gaselle – jeg er en løve

Jeg kan finne veien for jeg er unik
Jeg må bare si det til meg selv, og ikke befinne meg i svik
For det er jeg som har ansvar for at jeg finner min egen vei
Den er det bare jeg som ser, og det handler ikke om deg

Jeg må tørke knærne, for de tørker seg ikke selv
Jeg må rense såret, så jeg kan føle meg vel
Nå er sviket borte, og nå sier jeg stopp
svaret ligger i ordene – reis deg opp

Stormen har stilnet og endelig ser jeg klart
jeg vet at jeg kan gjøre gode ting, for det har jeg blitt fortalt.

 – Marius Sørlie

AAAA Slutt av innlegg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: